Etter 18 år ble den norske filmen «Yohan» en realitet.
Endret: 07.02.2008 kl. 10:44
Dennis Storhøi spiller pappaen til Yohan i filmen med samme navn. Han skryter av 13 år gamle Robin Pedersen Daniels skuespillerprestasjoner.
Slitsomt
- Å spille i film er gøy og litt slitsomt. Det vanskeligste er å konsentrere seg hele dagen, sier Robin Pedersen Daniel (13) til Fædrelandsvennen.
Mandalsgutten, som har hovedrollen som fattiggutten Yohan, har nettopp tatt opp avskjedsscenen med pappa (Dennis Storhøi) for femte gang. Først på norsk og så på engelsk. Nå er sønnen trist fordi faren skal reise av gårde for å tjene til familiens livsopphold.
- Jeg er glad jeg er barn i dag og ikke den gang. Det var vanskeligere da, fastslår hovedrolleinnhaver Robin enkelt.
Gode skuespillere
Denne uken startet innspillingen av storproduksjonen «Yohan», en familiefilm om barnevandringene på Agder på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I går foregikk opptakene på en gammel bosettingsplass på Løland i Audnedal. I sludd og noen få varmegrader ruslet Robin og pappa rundt i klær anno 1890.
Dennis Storhøi er imponert over «sønnens» skuespillerevner.
- Han er en veldig god skuespiller. Grete og Odd Hynnekleiv har en egen evne til å finne fram til gode skuespillere, mener han.
Slutten av 1800-tallet
Talentfulle Robin spiller en ti år gammel gutt som vokser opp i fattige kår.
Filmen vil vise hvordan mange levde mot slutten av 1800-tallet på Agder. Barn fra fattige gårder i Konsmo, Kvås, Hægeland og Kvinesdal la ut på vandring for å gjøre tjeneste ved de rike gårdene i Aust-Agder. Barna var i alderen sju til femten år, og gikk ofte 15-20 mil gjennom skoger fulle av bjørn og ulv.
Dennis Storhøi kjente litt til historien fra før, men ble overrasket da han fikk høre hvor omfattende barnevandringene var.
- Mennesker på flukt er grusomt. Vi syter mye i dag, og vet nok ikke hvor bra vi har det. Det er en tankevekker, sier den kjente skuespilleren som spilte selveste tyven Sebastian i filmene om Kamilla og tyven på slutten av 80-tallet.
Fra virkeligheten
Manusforfatter og regissør Grete S. Hynnekleiv er en glad dame for tiden. Hun fikk ideen til å lage film om barnevandrerne i 1990. Det var en journalist som spurte om hun kjente historien. Det gjorde hun ikke, men ble nysgjerrig på den. I sju-åtte år gjorde hun research.
- Jeg intervjuet blant annet to tidligere barnevandrere som da bodde i USA. De var 99 og 100 år så du kan si jeg møtte de i siste liten, sier manusforfatteren, som også benytter anledningen til å skryte av de unge skuespillerne, deriblant Robin.
- Han har en sårhet og varhet i seg, og den styrken som trengs i rollen. Gutten spiller som om han har vært med i tre filmer før.
- Gjennom de siste 18 årene har du aldri gitt opp troen på at filmen ville bli noe av?
- Nei, jeg har alltid visst at det ville bli en film. Men egentlig var planen å ha med mine egne barn mens de var små. Nå er de selv med i produksjonen, smiler Grete og nikker bort mot sønnen Tore som assisterer opptakene ute på den gamle bosettingsplassen.
