En nyinnspilling av legendariske «Poltergeist» krever at regissøren gjør en del valg. Som hvorvidt han skal ta hensyn til utviklingen i teknologi og medier de 33 årene som er gått siden originalen gikk sin seiersgang verden over. I 1982 var fjernsynet det trygge midtpunktet i ethvert amerikansk forstadshjem. Det var derfor naturlig, og ekstra uhyggelig, at det var nettopp tv-en som ble kontaktflaten til det paranormale.

Som i andre moderne familier, spiller nettbrett og smarttelefoner i dag mye av rollen tv-en tidligere hadde hos familien Bowen. Det ville kanskje vært litt for åpenbart å la poltergeistene komme til syne gjennom Snapchat og Instagram. Men det ville i det minste fremstå som ferskt. I stedet er det fremdeles tv-en (riktignok i flatform denne gangen) som lokker den yngste datteren i familien over i en parallell virkelighet. Troverdig er et ord som passer dårlig i omtale av overnaturlige filmer, men det virker rett og slett lite troverdig at det utdaterte mediet skal spille den rollen i dag.

Regissør Gil Kenan og produsent Sam Raimi har heller ikke gjort annet enn små forskjønninger av historien. Sønnen, som denne gangen heter Griffin, har fått en større rolle, men er stort sett den samme. Pappa Eric er i denne omgang en arbeidsløs traktorselger, ikke en eiendomsutvikler som i originalen. Det finnes også andre detaljer som er endret, uten at det gjør plottet det minste nytt.

Når et stort filmselskap lager en nytolkning av en over 30 år gammel film, er det selvfølgelig også mye som er blitt bedre. Kinematografien, actionsekvensene, skuespillet og sjokkeffektene har utviklet seg mye siden Reagan styrte i filmlandet. Det tjener også «Poltergeist» (2015) på. Filmen kan derfor være et fint første møte med en spennende historie dersom man ikke kjenner den fra før. Resten av publikum vil fortsatt kose seg vel så mye med originalen.

Filmen kan være et fint første møte med en spennende historie dersom man ikke kjenner den fra før, konkluderer en middels fornøyd anmelder.