I denne oppfølgeren til «Pitch Perfect» fra 2012 er det siste år på universitetet for sanggruppa Barden Bellas. Under en opp-treden for presidenten skjer en skjebnesvanger sprekk, og et supercomeback i A cappella-VM er eneste mulighet for oppreisning for jentene. Men hva har egentlig Barden Bellas å stille opp med, i møte med de utrivelige tyske europamestrene i Das Sound Machine?
Det ligger igjen an til pitchslapping på høyt nivå, uten at det på noe som helst tidspunkt er tvil om utfallet. Tyskerne har ikke uventet noe særdeles militært over seg, mens de amerikanske frøknene sliter med å gjenfinne stilen, og må ta i bruk nye metoder for å ha en sjanse til å vinne.
Rebel Wilson innehar funk-sjonen som overvektig alibi og comic relief, men i «Pitch Perfect 2» finnes hun ikke morsom i rollen som gruppemedlemmet Fat Amy. Om du ikke lar deg forføre av Brittany Snows spastiske bertefakter, eller hintene av noe så sært som amerikansk selvironi, er et lyspunkt de mange overdådige kornumrene, som helt ærlig er ganske kule.
Barden Bella-medlemmet Beca har sin egen hemmelige drøm om å bli musikkprodusent og sliter med lojalitetskvaler. Generelt preges filmen av en litt frynsete rød tråd, et oppstresset tempo a la sukkersjokk og anmassende lyd som skvises inn til stadighet. Mer enn noe oppleves «Pitch Perfect 2» som å være fanget i en 114 minutter lang reklame for brun brus. Det er liksom-smart og liksom-inderlig, ikke minst i enkelte klamme forsøstringsscener som nok er laget mest for å tilfredsstille lillebroren din. Selv med rause mengder godvilje skal det litt til for å begeistres av alt spetakkelet i lengden.
Anmeldt av Marte Thingstad
