17-åring som ikke kan danse, spiller hovedrollen i trøndelags første dansefilm.
Endret: 24.07.2009 kl. 12:33
Klokken er litt over åtte om morgenen, og utenfor Byåsen videregående skole er det stille som bare en skolegård kan være midt i sommerferien.
«Det er visst noen ungdommer som driver og spiller inn en high school-dansefilm i Trondheim» er ryktet vi har snappet opp av ukjente kilder, og nå står vi altså utenfor det flotte bygget og vet ikke helt hva vi skal forvente oss.
Fame-kostymer? Discomusikk? En High School Musikal-parodi? Hormoner i frislepp, primadonnanykker, et amatørmessig hobbyprosjekt?
Alt vi vet er at vi aldri har hørt om en norsk high school-dansefilm før, og at to driftige 22-åringer kjent fra amatørfilmmiljøet i Trondheim står bak rariteten.
I dag er tredje innspillingsdag, og vi skal få være flue på veggen.
Jonas danser i sinne
Vel inne konstaterer vi at dette ikke er en hvilken som helst skoledag. På bordene i aulaen sitter en spinkel unggutt og påsmøres lag med sminke, rundt ham virrer to svenske jenter og lurer på hvilke rekvisitter som skal plasseres hvor, foran macen terper en rødkinnet regissør de siste instruksene før kamera snart skal gå, en høy, slank og noe feminin fyr synger og danser for seg selv i et hjørne, og flere ungdommer løper rundt med kamerautstyr, skjøter strømkabler og snakker i et, for hvermansen, ukjent språk bestående av ord som «bomme lys», «dolly» og «kabelvakt».
–Vi må begynne å rigge opp til «Jonas danser i sinne»-montasjen. Det blir totally awesome! roper det som er nødt til å være regissøren, det kommanderende tonefallet tatt i betraktning.
Og riktig nok, det er regissør Jørgen Klüver; klar for å skreve over sin improviserte «dolly», en lastetralle som gjør at han kan bevege seg jevnt når han skal filme dansingen. Men først må han fortelle oss: Hva er greia?
–«Moves» heter filmen, som blir en trøndersk high school-danse-komedie. Manuset skrev jeg i et skoleprosjekt på Westerdahls, og resultatet skal bli en 30 minutter lang novellefilm som får premiere med filmvisning og nettdistribusjon rundt jul, forteller Jørgen.
Kjenner lusa på gangen
«Moves» har et klassisk dansefilmplott, du kjenner lusa på gangen: Unge, pene mennesker, en dæsj kjærlighet, en tilsynelatende umulig utfordring og påfølgende dans-for-livet-mentalitet.
Vi møter 18 år gamle Jonas som går på skolen, sykler litt BMX mellom slagene og spiser Pez. Han har verdens beste kjæreste, danseren Mia, og etter videregående drømmer de to om å flytte sammen.
Men bak Mias rygg har den strenge faren hennes skaffet henne invitasjon til en omreisende audition for en stor og velrenommert russisk danseskole. Mia blir sendt til landet for å øve mot sin vilje, og nyheten når Jonas først når han ikke har noen mulighet til å kontakte henne.
Han skjønner at han er i ferd med å miste henne, og får en lysende idé. For å være med Mia, må han lære seg å danse, så han også kan komme inn på skolen.
Det er bare det at det er to uker til audition, og en konkurrent som tyr til de sleipeste midler for å kapre Mias hjerte¿
«Hipp og fresh»
Egentlig kunne manusforfatteren ingenting om dans, men han ville lage en original, «hipp og fresh» film, så da ble det dansefilm allikevel, gitt.
Kostymer, egenkomponert musikk, omgivelser («Byåsen er jo den fresheste skolen i byen, så det passet perfekt») og skuespillere skulle håndplukkes nøye.
–Derfor har jeg brukt sommeren til å skumme dansefilmer som Flashdance, Footloose og Step Up for inspirasjon, forklarer regissørspiren, som legger både prestisje og penger i prosjektet.
Blar opp fra egen lomme
I likhet med Snorre Danielsen, barndomsvenn og produsent, bruker han 10 000 oppsparte studielånskroner fra egen lomme for å subsidiere dansefilmen, som skal filmes over 12 dager i sommerferien.
Alt utstyr er lånt, hovedsakelig fra den kreative skolen Westerdahls i Oslo, men også fra venner i filmmiljøet i Trondheim. Med på laget er en rekke ungdommer mellom 17 og 25 år, som alle dropper sommerjobben for å jobbe gratis.
Til felles har de en glødende interesse for film, og en sterk tro på Jørgen og Snorres visjoner.
For det er ikke første gangen trønderkameratene lager film. Som medlemmer i Trondheim amatørfilmklubb har de begge vunnet NM i amatørfilm tidligere, sammen i 2005, og Snorre alene i 2007.
I høst var de med i crewet som lagde den østlandske hiphopduoen Karpe Diems lurvete og småpsykotiske musikkvideo «Krølla femtilapp», som produsent for «Moves» Sveinung Gjessing (24) regisserte.
Ambisjonene lyser som glorier rundt de glatte gutteansiktene: Målet er å kunne leve av film, gjerne spillefilm.
–Denne filmen blir en slags øvelse i å lage langfilm, forklarer Jørgen.
Derav det ugunstige formatet på 30 minutter, en standard som matcher verken kort- eller langfilm. Men filmen blir allikevel sendt inn til Minimalen kortfilmkonkurranse under Kosmorama neste år, og gutta håper de vil bli lagt merke til.
Men først må de altså lage denne filmen, da.
Totally Hollywood moment
–Torgeir, du triller meg. Breno, du tar kablene. Sveinung, du bommer lys! kommanderer regissøren, som i øyeblikket skrever over en stol på ei tralle, en improvisert glideinnretning ved navn «dolly».
I gangen på Byåsen videregående skole er det klart til opptak. Even Vesterhus (17) som spiller Jonas, skal danse sinnadansen sin, og har varmet opp ansiktsmuskulaturen for å se tilstrekkelig forbanna ut.
–Det hadde vært kult om du sklir bortover her – tsssj – og hopper hardt ned sånn, og bæmm! illustrerer koreograf Petter Gåre (20), som også har rollen som badguy'en Eivind, Jonas' rival i filmen.
–Stille på sett, klart til opptak, roper produsent Sveinung Gjessing, og løfter det improviserte feiekost-lysstativet.
«Don't stop me» dundrer boomblasteren, og det har den sannelig rett i. Even lar seg ikke stoppe, i alle fall ikke av mangelen på danseferdigheter.
–Og kutt! Ja! Så godt som magisk! gauler mannen bak kamera, og sukker drømmende fornøyd når han ser over opptaket:
–Totally Hollywood moment!
Duracellkanin gjør alt
På sidelinja piskes altmuligmann Breno Otranto (17) frem og tilbake i duracellkanintempo for å hente riktig utstyr, flytte kabler og sørge for at riktig lysfilter er på riktig lampe.
For når sola kommer og går, som den jo til stadighet gjør i denne byen, må man trikse en del med lyssetting og skygger.
–Det blir nok trening dette, ja, innrømmer Breno, som tørker svetten av panna og håper på en fremtid innen film.
Foreløpig må han nøye seg med å være assistent, og se på at sjefen serveres energipåfyllet han så gjerne kunne trengt.
–Han jobber hardt, han karen der, altså, kommenterer en fornøyd regissør mellom opptakene, mens han gumler fornøyd på en brødskive som av de svenske scenografjentene har hentet til ham.
Sjefen sjøl lever, tross sin unge alder, allerede opp til auteur-myten, der han utbasunerer visjonene sine i høyfrekvente rop, trilles rundt med hektiske rosa kinn iført en altfor stor bukse med diverse påteipet utstyr, og har jakthansker på hendene «så han slipper å være forsiktig».
Homoerotisk replikkveksling
Rundt klokken tolv har vi vært gjennom v-e-n-t-i-n-g, gjentatte, gjentatte, gjentatte opptak, en nesten-ulykke etter en litt for ivrig sklimanøver bortover en benk, gnagsårforpleining for danser-in-spe Even, en hel del omrigging og forsinkelser, og pågående masing om lunsjpause.
Når crewet til slutt får lunsjen sin, nærmest løper de mot kantina, der kneippen og nugattien ligger klar til inntak. Men mat ser ut til å være sekundært for regissøren, som benytter lunsjpausen til å se over shotlista på macen sin, og tegne opp hvordan han vil at neste scene skal filmes for innspillingslederen.
Nå skal Jonas og Eivind klinsje sammen foran påmeldingsskranken til St. Petersburg Academy of Dance sin danseauditon, men det går ikke så bra.
Den samme scenen avbrytes av latterkrampe fire ganger før den sitter.
–Hei, hva skjer, skal du være med her? er badguy Eivinds replikk, men replikken, som er ment å være arrogant og frekk, avstedkommer bare fnising på settet.
–Ok, nå hørtes det ut som om jeg prøvde å sjekke ham opp. Kanskje jeg skal tone ned homoerotikken litt, medgir skuespilleren.
Og sånn gå no dagen. Etter hvert dukker også de kvinnelige skuespillerne Mariama Slåttøy og Tuva Munkeby opp for filming av en utescene som gikk i vasken dagen i forveien. Nok en runde med sminking, improviserte lysverktøy, kommandoer, gjentakelser og til slutt: Pakking av utstyret i en tilhenger som fylles til randen av duppeditter som må pakkes ut igjen i morgen.
For skolen stenger kl. 16, og da er som kjent skoledagen over, både den faktiske og den fiktive.
Følg innspillingen på nettet
Imens antar regissørens rosa kinn stadig nye dybder, hovedrolleinnehaver Even rister litt demonstrativt på gnagsår-dansefoten og vinden gjør det den kan for å ødelegge lydopptakene.
Men i morgen er en ny dansedag på Byåsen high school, så det er bare å holde ut. Sånn er det hvis man vil ha «fame», skal leve evig og lære å fly.
Følg filminnspillingen og postproduksjonen, sjekk www.moooves.no
Diskuter denne saken
Innsendt av Tomtom, 24.07.2009 14:16:22
Trodde dette skulle være skikkelig amatørfilm, men det her så jo fantastisk bra ut, skikkelig tøft =)
