forsiden / Kultur / Film

Selvbedrag i sommersol

Et strålende ensemble med amatør og østersfarmer Jöel Dupuchtil venstre og den nye, ledende filmstjernen Marion Cotillard i sentrum, gjør «Små hvite løgner» til en god fransk sommerfilm.

Et strålende ensemble med amatør og østersfarmer Jöel Dupuchtil venstre og den nye, ledende filmstjernen Marion Cotillard i sentrum, gjør «Små hvite løgner» til en god fransk sommerfilm.

Selvbedrag i sommersol

Morsomt, sårt og velspilt om franske venner i 30- 40-åra på sommerferie nesten som før, etter en ulykke.

5

SMÅ HVITE LØGNER

Guillame Canet

Francois Cluzet, Marion Cotillard, Benoit Magimel, Gilles Lellouche, Jean Dujardin, Laurent Lafitte

Fransk drama

Endelig en rar norsk film!

Spillefilmdebuten til Kim Hiorthøy er en underfundig, bittersøt situasjonstragedie om døden og livet.

«Hva er likheten mellom selfangst og dagligliv i Irak?»

Hva er likheten mellom selfangst og dagligliv i Irak de siste åra? Svaret er ikke IS, men to av de beste norske dokumentarfilmene på lenge.

Religiøs ekstremist på skolen

Skoleelev radikaliseres til religiøs ekstremisme med bibel i hånd.

En lekker spansk en

Noveller av Alice Munro til film av Pedro Almodóvar preges mer av han enn henne, i lekkert melodrama.

Ekkelt god kidnapper med 23 personligheter

Velspilt kidnappingsthriller som effektiv skrekk-variant av «Valkyrien».

Hjerteskjærende kamp mot Nav

Arbeidsledig snekker og ung alenemor presses ut gjennom velferdsstatens sprekker i den sinteste og beste filmen til Ken Loach på lenge.

Sjarmerende og søtt, men viser også mørkere sprekker i glansbildet

Dokumentaren om Marcus & Martinus viser popeventyr på sjarmerende og søtt, men også mørkere sprekker i glansbildet.

Kanonprisen er reddet

Etter frykt for nedleggelse av Kanonprisen, kan Kosmorama nå konstatere at den overlever.

Filmen om pusen som hjalp hjemløs narkoman i London på rett kjøl

Katten er best i ujevn filmversjon av historien om pusen som hjalp hjemløs narkoman i London på rett kjøl.

Norsk filmskaper med solid amerikansk skrekk på likhus

Norsk filmskaper med solid, grotesk amerikansk skrekkfilm på likhuset.

Alle som har sett Lawrence Kasdans 80-tallsklassikerer «The Big Chill», vil sannsynligvis smile gjenkjennende til dette sorgmuntre, velspilte franske dramaet med lignende typer, musikk og tematikk.

De som ikke har sett «Gjenforeningen» som den het på norsk i 1983, kan godt føye til en tittel på bør-se-lista.

«Små hvite løgner» er den andre severdige filmen på rad regissert av Guillaume Canet, som strengt tatt er mest kjent som ledende fransk filmskuespiller.

Dessuten er han eksmannen til Diane Kruger og samboer med den kanskje beste kvinnelige filmskuespilleren i øyeblikket, Marion Cotillard, som stråler her også.

Canets forrige film som regissør, thrilleren «Tell No One» (2006) er i ferd med å bli gjenstand for amerikansk nyinnspilling.

Aktive Canet er dessuten i gang med sin amerikanske regidebut, krimfilmen «Blood Ties». Den utspiller seg i Brooklyn på 70-tallet, med Cotillard og Clive Owen på rollelista,

Her spiller Cotillard en av de relativt single i en vennegjeng fra Paris bestående av par og nydumpede i 30-50-årsalderen som hver sommer pleier ferie sammen i Bordeaux.

Rett før de skal dra, blir en i gjengen alvorlig skadet i en ulykke. De bestemmer seg for å dra til kysten som vanlig, likevel.

Etter eksplosiv start, folder filmen seg langsomt, men levende ut, som en lummer fransk sommerdag. Et eminent ensemble, effektiv bruk av miljø og et lydspor fra Motown og The Band til Antony & The Johnsons løfter et drama hvor typene er bedre enn historien.

På fint, tilforlatelig vis presenteres gjengen, fra småbarnsfaren som lurer på om han er forelsket i en mann, via rundbrenneren som venter på kjæresten sin, til Cotillard som tilsynelatende er bedre på sexliv enn følelser og hverdagslig nærhet.

Spekket med morsomme og beklemmende situasjoner fra fellesferie på godt og dumt, er «Små hvite løgner» velspilt, sorgmuntert drama som bruker tid på å komme til poenget.

Det kan forsvares når turen og typene er verdt å følge underveis. Blant franske toppskuespillere står amatør og østersfarmer(!) Jöel Dupuch som en påle i rollen som østersfarmer og moralsk motvekt til feriegjestene.

Tittelen til filmen spiller på bruk av små hvite løgner i mer eller mindre vellykket dyrking av kunsten å omgås, mellom venner.

  Spørsmålet er om de ender med å lure seg selv mer enn hverandre. Måten filmen antyder det spørsmålet på, gjennom mennesker i sommeridyll med tildekkede vanskeligheter i bunnen, gjør det til litt gammeldags, god film om samliv og vennskap.

 

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus