Alle som har sett Lawrence Kasdans 80-tallsklassikerer «The Big Chill», vil sannsynligvis smile gjenkjennende til dette sorgmuntre, velspilte franske dramaet med lignende typer, musikk og tematikk.
De som ikke har sett «Gjenforeningen» som den het på norsk i 1983, kan godt føye til en tittel på bør-se-lista.
«Små hvite løgner» er den andre severdige filmen på rad regissert av Guillaume Canet, som strengt tatt er mest kjent som ledende fransk filmskuespiller.
Dessuten er han eksmannen til Diane Kruger og samboer med den kanskje beste kvinnelige filmskuespilleren i øyeblikket, Marion Cotillard, som stråler her også.
Canets forrige film som regissør, thrilleren «Tell No One» (2006) er i ferd med å bli gjenstand for amerikansk nyinnspilling.
Aktive Canet er dessuten i gang med sin amerikanske regidebut, krimfilmen «Blood Ties». Den utspiller seg i Brooklyn på 70-tallet, med Cotillard og Clive Owen på rollelista,
Her spiller Cotillard en av de relativt single i en vennegjeng fra Paris bestående av par og nydumpede i 30-50-årsalderen som hver sommer pleier ferie sammen i Bordeaux.
Rett før de skal dra, blir en i gjengen alvorlig skadet i en ulykke. De bestemmer seg for å dra til kysten som vanlig, likevel.
Etter eksplosiv start, folder filmen seg langsomt, men levende ut, som en lummer fransk sommerdag. Et eminent ensemble, effektiv bruk av miljø og et lydspor fra Motown og The Band til Antony & The Johnsons løfter et drama hvor typene er bedre enn historien.
På fint, tilforlatelig vis presenteres gjengen, fra småbarnsfaren som lurer på om han er forelsket i en mann, via rundbrenneren som venter på kjæresten sin, til Cotillard som tilsynelatende er bedre på sexliv enn følelser og hverdagslig nærhet.
Spekket med morsomme og beklemmende situasjoner fra fellesferie på godt og dumt, er «Små hvite løgner» velspilt, sorgmuntert drama som bruker tid på å komme til poenget.
Det kan forsvares når turen og typene er verdt å følge underveis. Blant franske toppskuespillere står amatør og østersfarmer(!) Jöel Dupuch som en påle i rollen som østersfarmer og moralsk motvekt til feriegjestene.
Tittelen til filmen spiller på bruk av små hvite løgner i mer eller mindre vellykket dyrking av kunsten å omgås, mellom venner.
Spørsmålet er om de ender med å lure seg selv mer enn hverandre. Måten filmen antyder det spørsmålet på, gjennom mennesker i sommeridyll med tildekkede vanskeligheter i bunnen, gjør det til litt gammeldags, god film om samliv og vennskap.
