Sylvester Stallone & co. er tilbake med primitiv, gryntende og lite skuddredd action.

De som synes helter og skurker har blitt for smarte i nyere storfilm, kan finne trøst her.

Ved å samle en bukett actionhelter fra 80-tallet i en muskel-og-eksplosjonsvariant av «Ocean's 11», fikk Sylvester Stallone en kommersiell opptur igjen med «Expendables» i 2010.

Her er han tilbake med mer av det samme, det vil si mer vold, mer action og enda flere avdankede actionskuespiller fra 80-tallet.

«Expendables 2» kan sees som en slags motvekt til den senere tids amerikanske storfilmer med smarte helter og skurker og mange nyanser mellom svart og hvitt.

Her er vi tilbake til slåssing, hevn, skyting og eksplosjoner, i en historie hvor skurkene snakker med aksent og smiler ondt.

Om de siste filmene med Batman og Jason Bourne har krevd skjerpet oppmerksomhet hos publikum, er det lett å henge med i denne historien om hevn og plutonium på avveie. Stallone har klokelig gitt fra seg regien siden sist, men det spørs om britiske Simon West var rett valg.

Siden solid debut med popcornfilm i ordet beste forstand med «Con Air»(1997) har han knapt vært nær det nivået igjen.

Her er det mye potensiell moro med gamle helter som er villige til å spille ut selvironi på egne vegne. Det blir likevel ikke stort friskere enn at Terry Crews låner et gevær til Arnold Schwarzenegger med advarselen: «Får jeg det ikke tilbake, terminerer jeg ræva di!».

Stallone, Schwarzenegger og Willis får selskap av Jean-Claude Van Damme som skurk og Chuck Norris som ensom ulv.

Sånn sett er det nesten bare Steven Seagal som mangler. Dolph Lundgren som Gunnar tar nok en gang kaka som dårligste skuespiller, hakket foran Stallone, som avleder noe av oppmerksomheten med styggere bart og mindre prat og følelser enn sist.

Som film er «Expendables 2» på noen vis verre, på andre bedre enn forgjengeren. Mer action, mindre prat og langt mindre romantikk, til tross for at en smart kvinne er med på laget.

Hun forsterker inntrykket av hvor utdaterte de gryntende machokara er i ferd med å bli.

Stallone kan fortsatt stramme bicepsen, mens Chuck Norris knapt er en skygge av seg selv.

Arnie har for lengst har fått det fårete politikerblikket.

De redder riktig nok Amanda Ooms, som plaget albansk mor, men du skal både ha et varmt forhold til og kunne tilgi svært mye fra denne gjengen for å hevde at dette ligner en virkelig god film. Som gammeldags voldsunderholdning er den brukbar.