I en tid da animerte 3D-filmer framstår stadig glattere og ofte motstandsløst logrende for det store familiefilmmarkedet, er det befriende med en film som starter slik: En elleveårig gutt ser på tv med sin avdøde bestemor og svarer lakonisk «sex og vold» når foreldrene spør hva han ser på.
Gjennom et univers preget av nerder, goth og amerikansk b-kultur gir «ParaNorman» assosiasjoner til en av de bedre animasjonsfilmene i 3D, 2009s «Coraline og den hemmelige dør». Tim Burtons filmlandskap synger også bak, i en film som gjennom eventyr, spøkelser og zombier egentlig forteller en historie om mobbing og det å være annerledes.
Filmen er best, morsomst og mest imponerende i detaljer og oppspill. elleveårige Norman er en outsider i familien og på skolen. Som en karikert utgave av gutten i «Den sjette sansen» kan han både se og snakke med døde mennesker. Historien tar av når han roter seg bort i en gjeng zombier med røtter i en gammel hekseprosess i byen.
Røff i humor, frisk i animasjon og med fartsfylt kjærlighet til amerikansk populærkultur er ikke «ParaNorman» en film for de helt yngste. God moral og en versjon med norske stemmer også, gjør at det heller ikke blir ren voksenfilm.
Spenningsmotoren med himmelstormende heks og jakten på hennes grav gir mye action og visuell trøkk. Svakheten til filmen er at dette ikke er ikke godt nok integrert i historien, slik at sidespor og bipersoner blir morsommere og friskere enn hovedtråden.
Bak hjernespisende zombier og amerikanske småbymennesker som vil lynsje fremmede, er en historie om vennskap, mobbing og det å være litt annerledes, sett fra en elleveåring. Selv om fortellingen tidvis sporer av, er «ParaNorman» et befriende friskt og annerledes tilskudd til den animerte 3D-filmen, mer egnet til å bekymre foreldre enn hardbarkede unger i mange aldre.
