Det var hovedsaklig de minste som fikk med seg at «Pelle Politibil går i vannet» var en av de beste norske kinofilmene i 2010. I animert utgave slo regissør Rasmus Sivertsen gode streker over den amatørmessige sjarmen til barne-tv-serien og den middelmådige spillefilmversjonen fra 2002. Oppfølgeren «Pelle Politibil på Sporet» går ett steg videre i tidsriktig, fartsfylt animasjonfilmretning. Det gjør den mer internasjonal, samtidig som miljøet er sterkt forankret i Salten, naturen og folk og dyr der.

Flere gode og morsomme grep gjør «Pelle Politibil på Sporet» minst like god som forgjengeren. Det er en filmatisk flukt og lekenhet over historien og måten den fortelles på som er sjelden for norsk familiefilm. Et av elementene som gir det største filmatiske løftet i Pelle-universet så langt, er musikken til Trond Bjærknes.

I stedet for å fylle filmen med sanger med tanke på barneplate har «Pelle Politibil på Sporet» et klassisk, lekent filmscore som løfter bildene og forsterker stemning med referanser til klassisk action- og spenningsfilm. I en tid hvor påkostet amerikansk animasjon låter dårligere enn før med norske stemmer, er det en fryd å høre kapasiteter som Bjørn Sundquist, Hege Schøyen og Robert Stoltenberg gi liv til figurene.

Det kan innvendes at ved å spille mer på dyr og fartsfylt action og mindre på enfoldige politifolk i Nordland, blir det mer «Istid» og mindre «klassisk, original Pelle» over dennne filmen. Det er riktig, og ville vært en tyngre innvending om filmen hadde vært glattere, kjedeligere og mindre norsk i miljø og tone. Ved å fylle på med småfrekk humor, miljøkriminalitet og framtredende bruk av nordnorsk natur, er det mer grunn til jubel enn kritikk for fornyelsen av Pelle-konseptet.

I sprakende grønt, med mer vekt på visuelle grep enn verbal fortelling med teskje er det en befriende lekenhet over filmen. Jakt på rullende og svevende ørne-egg drives for langt, men det er en vilje og evne til å leke i bildet det er for lite av i norsk film generelt og familiefilm spesielt. Selv et par sex-vitser er raffinert plassert, sannsynligvis til glede for både små og store seere, på vidt forskjellig vis.

Som i forrige film gjør Pernille Sørensen en morsom visitt som konprinsesse fra Sørlandet. At politimesteren og onkel Rikhard faller for hver sin kvinnelige bobilturist på jakt etter truede dyrearter gir enkel, effektiv og moralsk fortelling hvor Pelle og dyra må ordne opp. Lekenhet, humor og referanser på alle kanter, samtidig som story og bilder holder i seg selv, gir solid, morsom film. Etter et par magre år for norsk barnefilm kombinerer «Pelle Politibil på Sporet» kvalitet og appell, på et vis egnet til å glede mange.

Onkel Rikhard, Pelle og politimesteren får besøk av Kronpinsessen til åpning av naturpark i Salten, i en overraskende god og morsom familiefilm, regissert av trønderske Rasmus Sivertsen, det nye store navnet i norsk animasjonsfilm.