Når så du sist en norsk film som startet som en episode av «Game of Thrones» og sluttet som siste del av «Jurassic Park»? Vel, aldri. Med et visst unntak for «Trolljegeren» som spilte mer på humor, er «Gåten Ragnarok» en type film som knapt har vært laget her til lands. Delvis på grunn av prislapp, delvis fordi dette er Hollywoods spesialfelt, med noen av Steven Spielbergs filmer på 70-, 80- og 90-tallet som merkesteiner i eventyrlig popcornfilm.

Det skal raskt sies at «Gåten Ragnarok» ikke bryter ny mark. Dessuten at den står så sterkt i gjeld til Indiana Jones-eventyret «Jakten på den forsvunnede skatten» (1981) og «Jurassic Park» (1993) at Mikkel Brænne Sandemose må finne seg i å bli sammenlignet med Steven Spielberg. Det gir ujevne lag, men blant alle som har prøvd å leke Spielberg, har Mikkel Brænne Sandemose klart å lage en underholdningsfilm av internasjonalt snitt med kraftig norsk smak. Det er unikt nok her til lands.

«Gåten Ragnarok» lykkes i å få mye ut av materiale og folk. Måten filmen spiller på norske funn fra vikingtida, gir historisk bakteppe og en forsøksvis vitenskaplig tilnærming til et filmeventyr som går over stokk, stein og bunker. Regissør Mikkel Brænne Sandemose debuterte med den etter mitt syn svakeste av de tre «Fritt Vilt»-filmene, nemlig den siste. Her balanserer han effekter, lyddesign, skuespillere og historie langt bedre.

I tillegg til å spille godt på det arkeologiske funnet av Osebergskipet for drøyt 100 år siden, vinner filmen mye på rollebesetning. Pål Sverre Hagen er arkeolog og alenefar som tar med seg unger og en kollega til Finnmark for å lete etter vikingskatt. Maria Annette Tanderø Berglyd som var så god i «Jørgen + Anne = Sant» er flott som hans datter, selveste Sofia Helin fra «Broen» er svensk forsker, mens Bjørn Sunquist er perfekt som fordrukken kjentmann i Finnmark.

Alenefedre som må redde barna og bringe verden videre er i ferd med å bli en klisjé, men «Gåten Ragnarok» klarer å håndtere klisjeer og velbrukte eventyrfilmgrep uten at det ser for billig eller for dumt ut. Som «Jurassic Park» kan elleveårsgrensa forklares med at filmen spiller mer på skrekkfilmgrep og er skumlere enn den familiepregede settingen kan forlede småbarnsforeldre til å tro. Hvor god «Gåten Ragnarok» er kan diskuteres, men en imponerende, vellaget eventyrfilm av internasjonalt snitt med særnorsk smak, vil bli noe å glede seg over for mange.