Den profilerte svenske kunstneren Anna Odell fått et brakgjennombrudd med sin debutfilm hvor hun pirker i traumer fra sin oppvekst. Odell er kjent som provokatør i svensk kulturliv, blant annet for prosjektet «Okänd kvinne» hvor hun lot seg tvangsinnlegge etter å ha spilt psykotisk og suicidal for å belyse maktstrukturer i helsevesenet.

Hennes første film tar for seg maktstrukturer blant barn og ungdom i skolen. Odell spiller seg selv og forsøker å konfrontere mobbere fra 20 år tilbake med utgangspunkt i en gjenforeningsfest for klassen som tilbrakte ni år sammen. Hva som er spill, fiksjon og iscenesettelse, er ikke lett å si. Det gir filmen en dirrende, ubehagelig nerve.

«Gjenforeningen» skildrer en outsider som har fått mot og posisjon til å si det hun ikke klarte si til sine medelever for 20 år siden. Odell er ingen strømlinjeformet filmforteller, men det er mot og personlig trøkk i hennes «performance». Filmen løftes av en vilje til å røske tak i nostalgien som gjerne preger gjenforeningsfester.

Er barn så uskyldige? Hvordan er maktstrukturene mellom dem nå, som de har blitt voksne og har fått eller mistet status gjennom andre arenaer enn klassesituasjonen? «Gjenforeningen» en bemerkelsesverdig debut, egnet til å få publikum til å stille seg spørsmålet: Hvordan var du egentlig som barn og ungdom?

Anna Odell (foran) iscenesetter sin egen gjenforeningsfest fra ungdomsskolen i «Gjenforeningen» som vises på Kosmorama i dag.