Forbløffende hvordan en serie så tungt lastet med ytre glans kan handle så mye om de indre ting. «Mad Men» er serien du skal se i vinter.
Endret: 21.01.2009 kl. 14:00
Nå som både «Sopranos» og «The Wire» er rundet, melder abstinensene etter
høykvalitetsdrama seg fort i dvd-spilleren. Denne gang er det ikke HBO, men
kabel-tv-nettverket AMC TV som står bak serien «alle må se», skapt av en av
tekstforfatterne bak «Sopranos». Se den må du også, for denne dramaserien om
glamouren i amerikansk reklamebransje rundt 1960 er så god at du blir
sittende som en serie ivrige utropstegn foran skjermen. Sjekk stilen!
Klærne! Bilene! Sofaen og lampene! Mannfolka! Kvinnfolka! Røykinga! Og ikke
minst, drikkinga! Likevel er det ikke først og fremst all den deilige, ytre
dekoren, finpusset ned til minste detalj, som gjør denne serien så bra.
Hovedæren har et sterkt manus om en mann og et land som sliter med å holde
tritt med sin egen, hurtige marsj framover.
«Mad Men» låner tittel fra begrepet «Madison Avenue ad men» og forteller om en
tidsånd og en mentalitet i den ytterst glamourøse reklamebransjen på
Manhattan i overgangen mellom 1950- og 1960-tallet, midt i taktskiftet til
en ny tid. Hovedkarakteren Donald Draper (Jon Hamm) er reklamebransjens egen
stjerne og mannen som personifiserer skiftet. Han kommer fra den gamle
verden, fra bygda, slitet og fattigdommen, og har omskapt seg selv i takt
med Amerika til en krumtapp i forbrukereventyret som følger. Et sted på
veien har han også forlatt seg selv og skreddersydd en ny identitet, like
glattpolert som reklamefjesene han selger og komplett med pen kone,
forstadsidyll, to barn og bikkje. Problemet er å fylle opp denne mannen på
innsiden.
Donald Draper er både den amerikanske drømmen personlig og et tomt skall, og
sliter i eskalerende grad med den grunnleggende ensomheten som følger. Han
forsøker hardt å være en kald kyniker, en som sier til kvinnen han elsker at
«det du kaller kjærlighet ble oppfunnet av folk som meg for å selge
nylonstrømper», men vil i neste øyeblikk forlate alt han har skapt for å
rømme av gårde med henne. Han er en moderne mann forskrekker sine kolleger
ved å forfremme sekretæren (en kvinne!) til tekstforfatter, samtidig som
kona er mest som en rekvisitt å regne i livet hans. Han har selvsikkert
skapt den nye tiden, samtidig som han er livredd for neste generasjon som
står ved dørterskelen for å fylle den.
Som sentrum for en dramaserie er Donald Draper en forførende og
motsetningsfylt karakter som interesserer mer og mer. Han utgjør navet i et
helt persongalleri befolket av fascinerende, sammensatte rollefigurer i et
univers der kontorets intriger settes opp mot familieidyllens dulgte
drakamper. Drapers barbiedukke av en kone Betty (January Jones), viser for
eksempel en flik av alt hun undertrykker i sitt plettfrie liv når hun en dag
går rolig ut og plaffer ned naboens duer med hagla. «Mad Men» beskriver
menneskene, miljøene og maktkampene gjennom subtile detaljer og intelligente
dialoger, og gir det en form som aldri faller for fristelsen til å karikere.
Det er ytterst elegant utført.
«Mad Men» er også stappfull av rasisme, antisemittisme, kjønnsdiskriminering
og -trakassering, sidesprang og generelt tvilsom oppførsel - alt pent pakket
inn i pene manerer og sin tids moralske røykteppe. Det er forunderlig å se
hvordan en tid vevd sammen av så forstokkede holdninger kan framstå så
forførende på utsiden. «Mad Men» klarer å utnytte romantikken og nostalgien
knyttet til denne epokens forbudte gleder til å eksponere også de uspiselige
sidene ved samme samfunn. Det er en hårfin balanse serieskaperne mestrer
helt uten å heve pekefingeren. «Mad Men» gir rikelig med perspektiver til de
som måtte mene alt var bedre før og lengter etter 1950-tallets
«familieverdier», og viser med all tydelighet gapet mellom overflate og
innhold i dette glansbildet.
I tillegg til å gi et fascinerende tidsbilde, er imidlertid dette et elegant
karakterdrama du fort kan ende med å se flere ganger.
EKSTRAMATERIALE: To bakomfilmer om serien og «The American Dream» i
reklameindustrien på 1960-tallet, pluss egen reportasje om musikken i serien.
