15. mai åpner Baz Luhrmanns nye filmversjon av «The Great Gatsby» med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan årets utgave av filmfestivalen i Cannes. Scott F. Fitzgeralds fascinerende beretning om tro, håp og kjærlighet blant en gruppe rike på Long Island i 1922 er en av de beste kandidatene til «the great american novel». Spørsmålet er om den også kan gi stor film.

Jack Claytons storslåtte filmversjon fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow som Gatsby og Daisy burde vært en stor, god film. Med manus av Francis Ford Coppola følger den i og for seg boka ganske tett, men mest på overflaten. Ved gjensyn i flott ny Blu-ray-utgave skinner filmens styrker og svakheter omtrent like sterk.

Oscar for kostymer var på sin plass, mens musikken til Nelson Riddle ikke har tålt tidens tann like godt. Filmens anslag, presentasjon av Gatsby og fotograferingen til Douglas Slocombe antyder hva filmen kunne blitt. Dessverre forsvinner mange av de skarpeste sidene til romanen i hul overflate. Sam Waterston er ok som forteller, men bedre som voiceover enn som person.

Foruten en effektiv finale er det Bruce Derrn som Tom, ektemann til Gatsbys gamle flamme, som gir filmen tilløp til brutal nerve. Filmen er gjennomgående lekker, men frustrerende ujevn og selv på sitt beste mest et argument for å lese boka og håpe at årets filmversjon blir bedre.