«The Expendables 3» begynner idet Sylvester Stallones lag av leiesoldater redder tidligere lagmedlem Doc (Wesley Snipes) etter åtte år i en mørk celle (en metafor for karrieren hans etter «Blade»-trilogien»). Åtte år i fengsel gjør at Doc fortsatt går i 70-talls-klær (?!) og kjører en 49' Pontiac, sånn for å understreke at han er fortapt i en annen tid.
Etter det neste naturlige skrittet i fortellingen – å skrive ut gjengens andre sorte rollefigur (Terry Crews) – blir Docs problematikk overført til hele laget idet Stallone bytter ut gjengen av aldrende actionhelter stablet i høyden til fordel for friske kropper og hoder. Men når hverken replikkene eller ferdighetene til ungfolene leverer, er de eldste eldst og redder dagen. Selvrefleksjonen har fått en sentral plass denne gangen, og når Neil Youngs «Old Man» trekkes frem mot slutten er det kitch, klossete og ikke så rent lite sjarmerende. Birollene er for mange til å nevne, men Mel Gibson er perfekt i rollen som spik spenna gæren psykopat (han trenger knapt spille) og Antonio Banderas gjør en herlig entré.
«The Expendables 3» er den beste filmen i serien så langt, men ikke en god film. Følelsen av overflødighet i alderdommen er en reel og god tematikk, men får selvfølgelig begrenset spillerom blant alle tanksene, kamphelikoptrene og en dødsrate som går Rambo-filmene en høy gang. Det ender i en krampaktig, om sjarmerende, spagat knapt noen annen 68-åring enn Sylvester Stallone kunne kommet seg ned i.
