Markedsføringen av «What If» har formidlet to ting: Én, dette er filmen for deg som vil se Harry Potter naken, men ikke orker å gå på teater, hvor Daniel Radcliffe kler av seg meg jevne mellomrom. To, dette er filmen for deg som vil se Adam Driver gjenta rollen som Adam i «Girls». Enklere, og like sant, ville vært: Dette er filmen for deg som bare vil se en god romantisk komedie.
Filmens største appell er de to hovedrollene. Radcliffe er dropouten med knust hjerte som møter den nydelige, morsomme og passe fargerike Zoe Kazan, men havner i den fryktede vennesonen. Derfra går det som det må, uten at man kjeder seg på noe punkt utover en litt slapp tredjeakt.
Replikkene er kjappe, noen ganger så kjappe at det blir tydelig at skuespillerne leser et manus skrevet av forfattere som er vel fornøyde med seg selv. Kynikeren vil innvende at «What If» knapt berør noen med tyngde. At dette er hvite vellykkede mennesker i trygge jobber og omgivelser fylt med lyse farger og tidsriktig design som knapt møter noen virkelig motstand utover kjærligheten. Romantikeren vil svare at det gir mer plass til kjærlighetshistorier å drømme seg bort i. Jeg sier meg enig med siste taler.
Produksjonen er irsk-canadisk. Skuespillerne er amerikanske og britiske og humoren er britisk i bunnen, men med en råere topping. «What If» blir ikke noen revolusjon i rom-kom-sjangeren av den grunn, men et friskt pust med stilsikre grep og to sterke hovedroller
