Bob, bob - ganske sant

Cate Blanchett som Dylan og utsøkt bruk av musikken hans, gjør tiårets dristigste musikkbiografiske film verdt å se, i sin fascinerende ujevnhet.

Saken oppdateres.

Rockbiografi som spillefilm har fått kraftig løft, gjennom filmer som «Ray» om Ray Charles, «Walk The Line» om Johnny Cash og «Control» om Joy Division. Dette er noe helt annet. «I{rsquo}m Not There» byr ikke på historien om Bob Dylan i vanlig forstand. «Inspirert av musikken og de mange livene til Bob Dylan» står det på lerretet i starten av filmen, og det er sånn den må sees, med seks forskjellige skuespillere som spiller seks forskjellige Dylan-typer.

 

Det er to ting som gjør filmen fascinerende og severdig, til tross for at den både er ujevn og til tider litt utflytende. Det første er musikken. Filmen er bygget rundt Dylans musikk med hans egne originaler og kresne tolkninger som et fabelaktig lydspor. Filmen gir til sammen blir et fascinerende portrett av en kunstner og en epoke, men et visst forhold til musikken vil sannsynligvis heve opplevelsen. Filmen mikser musikken og mytologien rundt Dylan til en av tidenes mest ambisiøse musikkvideoer. På sitt beste er filmen en mektig tolkning av Dylans musikk, fra revolusjonen da han elektrifiserte uttrykket på 60-tallet via samlivsdramaet bak albumet «Blood on the Tracks» på 70-tallet, til en slags dramatisert landsbyversjon av personene i de mytologiske albumene «The Basement Tapes» og «Pat Garrett & Billy The Kid»

 

Det andre som gjør filmen til en begivenhet, er Cate Blanchett. Hun fikk nylig Golden Globe for innsatsen som den frenetiske, amfetamin-gira 60-tallsrockeren Dylan. Vel fortjent, for hun bekrefter at hun er en av vår tids ypperste filmskuespillere med et spill så finstemt i stemme, mimikk og utseende at gamle Bob sikkert humrer foran hjemmekinoen. Av de seks skuespillerne som tolker Dylan-aktige skikkelser, kommer Blanchett best fra det, sammen med vesle, fargede(!) Marcus Carl Franklin.

Dette er noe annet enn rockbiografi på film til vanlig, fordi Todd Haynes er en filmskaper utenom det vanlige, øyensynlig med ambisjoner om å lage en film omtrent like grensesprengende som lyden av Dylan i 1966. Når det gjelder musikk og film lykkes Haynes bedre her enn i glamrockdramaet «Velvet Goldmine» (1998). Som helstøpt, gjennomført film er femtitallspastisjen av et amerikansk familiedrama med homofil bunn, «Far From Heaven» (2002) fortsatt hans mesterverk som filmskaper.

 

Selv om delene med Richard Gere og Heath Ledger ikke er på nivå med resten, og selv om filmen, når du flyter inn i dens særpregede fortellermåte, kanskje blir litt for tro mot Dylan, så er «I{rsquo}m Not There» en av årets mest halsbrekkende dristige og fascinerende amerikanske filmer. Det er godt å se en filmskaper med guts i møte med et ikon og hans kanoniserte musikk, i et prosjekt som virker sært og snålt på papiret, men som får både musikken og historien til å leve på lerretet. Og så Cate Blanchett, da. Wow.

(Foto: c)

Foto: c

§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?