MANNEN SOM ELSKET YNGVE

Ganske godt gjort

Bra spill, utsøkt musikk og fine miljøskildringer veier nesten opp for at selve dramaet skurrer litt. Solid norsk ungdomsfilm.

Saken oppdateres.

Åpningsscenen og avslutningsscenen på «Mannen som elsker Yngve» er det beste ved filmen, blant det beste i norsk ungdomsfilm. Ved hjelp av skuespillere, fortellergrep, miljøskildring og musikk får vi en energisk, sprudlende inngang og en sår, men likevel oppløftende utgang. Disse scenene er eksempler på at film noen ganger faktisk kan være bedre enn boka.

«Mannen som elsket Yngve» er totalt sett en habil, velspilt filmatisering av Tore Renbergs roman ved samme navn. Som fjorårets filmatisering av en ung norsk suksessroman, «Tatt av kvinnen», er det nok lettere å bli imponert og underholdt enn grepet. Samtidig er det på ett felt en større utfordring å få «Mannen som elsket Yngve» til å funke på lerretet. Vi må skjønne, eller i hvert fall kjenne, Jarles dragning mot Yngve. Her ligger noe av filmens svakhet og det er også en svakhet ved boka.

Det beste ved filmen er skuespillerne og miljøskildringen fra Stavanger anno 1989. Det stavangerske og tidskoloritten bygger hele tida godt opp rundt historien. Vi møter Jarle Klepp som går på gymnaset, spiller i punkband, har en god kompis og er i ferd med å få kjæreste og sexliv ved historiens start. Så begynner det en ny gutt i klassen. Derfra slites Jarle mellom bandet, kjæresten og den nye gutten.

«Mannen som elsket Yngve» er en film om sterke følelser i en sårbar tid. Skildringen av Jarles udefinerte dragning mot Yngve får noe mer kjøtt og blod enn i boka, gjennom Ole Christoffer Ertvaags tolkning av en vag, vanskelig rolle. Samtidig sliter også filmversjonen med å gi indre liv til de store følelsene.

Filmen er tettpakket med eminent 80-tallsmusikk, fra Raga Rockers til The Cure. Det fargelegger fint og fengende, men noen ganger virker det som om filmen forsøker å overlate til musikken å formidle de største og mest komplekse følelsene. Det funker bare delvis, og bidrar snarere til å gjøre Jarles store drama mer overfladisk enn godt er.

Spillet og tonen mellom Rolf Kristian Larsen som Jarle og Arthur Berning som kompisen Helge gir filmen en snert og et løft som gjør det fristende å se bort fra svakhetene. Scenene mellom dem lever så godt at filmen vinner svært mye på det. Sånn sett er filmen også et glitrende argument for filmproduksjon utenfor Oslo. Den gjør noe av det samme med Stavanger som den habile svenske ungdomsfilmen «Tjenare Kungen» (2005) gjorde med Göteborg. Tore Renberg har selv skrevet filmmanuset fra sin egen roman. Regidebutant Stein Kristiansen har gitt fint liv til det ytre i dramaet. Det gir en litt ujevn, velspilt ungdomsfilm som prøver å ha mer ved seg enn den helt klarer å gi uttrykk for. Det gjør den lett å like, vanskelig å elske.

§
Vis debatt
Utforsk tema:
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?