Christian Petzold befester med «Phoenix» sin posisjon som en filmatisk begavet utforsker av traumer i nær tysk historie. Til vesentlig europeisk film. I sin forrige og beste film, «Barbara», skildret han moralske gråsoner i DDR på 80-tallet.
Med samme hovedrolleinnehavere som sist, Nina Hoss og Ronald Zehrfeld, utspiller «Phoenix» seg i et sønderbombet Berlin, rett etter krigens slutt. Hoss spiller overlevende fra konsentrasjonsleir, en jødisk sangerinne, så fysisk maltraktert at hun med kirurgi har fått nytt ansikt.
En spillefilm om Holocaust hvor en person med et nytt ansikt utløser et drama om moral og identitet, låter som en hollywoodsk konseptfilm fra 50-tallet. I starten ser «Phoenix» litt sånn ut. Hvis du først er med på at hun møter sin mann, som ikke kjenner henne igjen, og blir med på dramatisk utforskning av hvorvidt han anga henne for å redde seg selv, blir «Phoenix» et av de beste, mest komplekse og originale tyske krigsoppgjørene på film.
Nina Hoss skal ha mye av æren for at filmen, som starter med bandasjert ansikt, effektivt avdekker menneskelige gråsoner. På tilforlatelig, men skakende vis skildres hvordan hovedpersonens tyske, ikke-jødiske venner og omgivelser forholder seg til hennes tilbakekomst, fra en leir ingen vil høre om.
Dragningen mellom og usikkerheten rundt forholdet mellom en mann og en kvinne med utryddingsleir mellom seg, gjør «Phoenix» til et særdeles effektivt orkestrert krigsoppgjør på mikroplan. Uten særlig hensyn til filmatisk realisme i vanlig forstand, nøster filmen effektivt inn sitt dramatiske konsept, til en sluttscene som gir «Phoenix» dirrende, mektig etterklang.
Av alle de nye krigshistoriene fra 2. verdenskrig på film, tv og i bokform, er «Phoenix» på alle måter noe for seg selv. Men den fordrer at du er med på det uhyggelige spillet den har som konsept.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG