Historien om den foreldreløse krølltoppen Annie har sin opprinnelse i en tegneserie fra 1920-tallet, og en utdatert materialisme henger fortsatt ved den seneste filmversjonen av musikalen, til tross for enkelte snedige oppdateringer. Når himmelen er ensbetydende med luksusleilighet, glorete dilldall og en stinkende rik pappa, kjennes det rimelig gammeldags, selv med filmens påtatt progressive hinting til lyssky metoder i amerikansk politikk og forretningsliv.

Jamie Foxx i rollen som mobiltelefonmogul med ordførerambisjoner er definitivt best når han synger, mens Cameron Diaz er tidvis direkte irriterende som fosterhjemsmamma. De storøyde foreldreløse jentene hun angivelig har ansvar for, synger og turner rundt og er kjedelig velkoreograferte alle sammen. Overspillet er generelt av musikaltypen, som absolutt passer best på en teaterscene. Den unge hovedrolleinnehaveren, Quvenzhané Wallis, var lysende i «Beasts of the Southern Wild» fra 2012. I «Annie» påklistres hun en standard barnerolle, med dertil hørende fakter og tvungne glis.

Underveis krydres historien med en hel del billige humorpoenger med overdreven vekt på spyttereflekser, og når det hele tas opp en halvtone mot slutten, må også sentrale karakterer gjennomgå total personlighetsforvandling for at filmen skal kunne lande på musikal-vis.

Foto: Barry Wetcher