Året er 1993. Beatrice High setter opp teaterstykket «The Gallows», som ender i forferdelse når Charlie- en av hovedpersonene blir hengt på ordentlig under forestillingen og omkommer.
20 år senere setter skolen opp skuespillet på nytt for å merke hendelsen. Vi følger fire elever som forbereder seg til stykket på ulikt vis. Når de bestemmer seg for å snike seg inn på skolen på kveldstid og stoppe forestillingen, blir de låst inne, og skrekken er i gang. Med håndholdte kameraer og lys fra mobiler (strømmen har selvfølgelig gått), løper de redde rundt i gangene på skolen mens de blir overbevist om at Charlie går igjen.
Effekten av filming med håndholdt kamera er kanskje ikke den mest originale, men for «The Gallows» fungerer det overraskende godt. Grepet styrker den klaustrofobiske følelsen, som støttes av et ypperlig lydspor. Filmen vinner dessuten på å styre unna de verste skrekkfilm-klisjeene, og er fri for forutsigbare strofer og sexscener. Plottet er uforutsigbart og til tross for at det er lett å forutse når det neste sjokket skal komme, skvetter man himmelhøyt hver gang det skjer. Ankepunktet til «The Gallows» er at vi ikke blir tilstrekkelig kjent med karakterene før skrekken settes i gang. Dermed blir det vanskelig å ha spesielt mye medfølelse med de innelåste som aldri blir noe mer enn overfladiske og stereotypiske high-school-karakterer. Ønsker man en skvetten kinopplevelse innfrir likevel «The Gallows» overraskende godt.
