Nærgående dokumentar om en bokser og hans far lykkes fordi den tegner et gripende familieportrett og beveger seg enda bedre utenfor ringen.
Endret: 27.08.2008 kl. 11:19
For oss som fortsatt husker 90-tallet, virker tanken på en dokumentarfilm om Ole Klemetsen som en ikke spesielt god idé. Norske medier var fulle av ham og faren i årevis, og når det kom til stykket så vant han vel egentlig ikke noe særlig med titler. Eller gjorde han? Sånn sett fortoner «Blod & Ære» seg som en liten bragd, fordi filmen har bilder og scener som gjør at filmen framstår som mye mer enn en oppsummering av en delvis vellykket idrettskarriere.
Det som gjør «Blod & Ære» til en film som fortjener et publikum, er at den både er et røft dokument om en bokser, samtidig som den er best på det rent menneskelige. Det er som en film om en far, en sønn og en familie at «Blod & Ære» har sine sterkeste og beste øyeblikk. Det var lett å bli lei av pappa John Klemetsen i norske medier på 90-tallet. Her byr han usminket på seg selv på en måte som gjør dette til en film det er vanskelig å bli uberørt av. Mange dokumentarer om personer og fenomen blir mindre enn historien de forteller, fordi det skorter på historiske bilder. Intervju gjort i ettertid får sjelden den filmatiske nerven som skal til for å heve stoffet over en middels tv-dokumentar. Denne filmen blir større enn historien den forteller. Selv om bildekvaliteten er ujevn, har filmen nok historiske bilder til at boksekarrieren skildres ganske godt. Og de nye opptakene fanger situasjoner og scener som gjør at filmens tittel får flere dimensjoner. Dette skrev vår anmelder Terje Eidsvåg etter å ha sett filmpremieren i Trondheim 14. august, noen dager før filmen vant Amanda-pris for beste dokumentar i Haugesund.
Som Knut Erik Jensens «Heftig og begeistret» fanger Håvard Bustnes sin film situasjoner som gir filmen en dirrende tone av levd liv. Skildringen av John Klemetsens og familiens forhold til hans tater-røtter og kreftdiagnose gjør at det ikke er spørsmålet om hvorvidt Ole Klemetsen burde blitt verdensmester eller om Norsk Bokseforbud burde behandlet Team Klemetsen annerledes som blir hovedsaken.
Hovedsaken er skildringen av en fars brennende kjærlighet til og engasjement for sin sønn, og sønnens ferd fra boksering til danseband og støttespiller for sin syke far. I en av de beste scenene snakker faren og mora om hvor mye de har ofret for sønnens karriere. «Eg trodde det var eg som ofra meg»?, sier Ole Klemetsen, en finger fattigere og med et ansikt fortsatt preget av mange runder i ringen. «Å, nei! Det var bare bagateller i forhold til det vi gikk igjennom», sier faren tørt.
