«Min lille søster» låter som en problemfilm og en ungdomsfilm og den er forsåvidt det også. Mest av alt er den en av de beste nordiske spillefilmdebutene de siste årene. Den er så godt gjort og fortalt som film, at jeg etter første møte med den på filmfestival, etterpå ble litt oppgitt på eget kjønns vegne over at over 90 prosent av publikum i en fullsatt sal var kvinner.
Sanna Lenkens spillefilmdebut etter eget manus fikk fortjent pris og internasjonalt gjennombrudd i Berlin tidligere i år. Noen vil sikkert bli tiltrukket eller skremt bort av den, på grunn av tema og ramme. Hovedpersonen er 11-årige Stella. Hun er lilleøster til en tenåring som er et stort talent i kunstløp.
Stella spilles av 11-årige Rebecka Josephson, barnebarn av den store svenske skuespilleren Erland Josephson. Hun er sterkt medvirkende til at «Min Lille Søster» lyser av filmbegavelse i de fleste ledd. Det er sjelden å se en barneskuespiller løfte et nærgående, tett og sårt drama på lerretet slik Josephson gjør.
Hennes spill, og måten Lenken gir den alvorlige historien filmatisk form på, gjør «Min Lille Søster» til en film som bør påkalle interesse langt uover aldersgruppen til hovedpersonene og interesserte i tematikken. Dramaet rundt ei ung jente som mister grepet om sitt forhold til egen kropp gir familie i krise. Til tross for all smerten og fortvilelsen det innebærer, er det også humor og varme i filmen.
Noe av det aller beste er den menneskelige sårheten som formidles ved at historien sees fra lillesøsteren, som ikke er like flink i kunstløp som storesøster. Hun har blitt vant til å havne i skyggen av den pene, talentfulle søsteren, selv i sin egen familie.
Tittelen «Min Lille Søster» er mer raffinet og passer bedre enn det kan se ut som. Snarere enn en film om hovedpersonens lillesøster, er det tvert i mot lillesøsters fortelling om storeøster som er saken. Hvem som er stor og liten i historien, kommer an på øynene som ser.
Det yngste medlemmet i familien framstår tidvis som den mest voksne. I et sosialrealistisk drama, som ser tilforlatelig ut, men hvor musikk, scenografi og ikke minst bruk av farger gjør at filmen i detaljer og tone er enda mer helstøpt og raffinert enn den kan gi inntrykk av.
Ta bare bruken av farger. Gjennomført bruk av rosa og lyseblått fargelegger finstemt dynamikken mellom lillesøsters og storesøsters drama. Den yngstes forelskelse i den utenlandske kunstløptrerneren til søstera, samt den veslevoksne 11-åringens scener med jevnaldrende gutter og jenter, gir energi og luft til et spesielt ladet familiedrama hvor de voksne blir travle skygger.
Henrik Norlen og Annika Hallin spiller foreldrene, som er tildelt roller som velmente, desorienterte bipersoner i et familiedrama som får mye av sitt særpreg fra perspektivet det er fortalt med. Fra henne som storesøster og foreldre lett overser, mens som hele tiden ser og kjenner på alt som skjer rundt henne.
