En hjerteskjærende, realistisk film om mobbing - virker det som, før «La den rette komme inn» flekker tenner og viser seg å være en iskald grøsser. Det er uunngåelig å nevne at vampyrmotivet overtar hovedinteressen, her er likevel spenningsmomenter nok til å nagle tilskueren til stolen.
Man bør ha lest romanen, sies det, og det har ikke jeg. Likevel er opplevelsen av filmen sterk nok. Forfatteren John Ajvide Lindqvist har selv skrevet manus, den tidligere stand up-komikeren utnytter sin sans for timing og evne til brå vendinger, noe regissør Tomas Alfredson sluker rått. Noen ganger må han tygge litt lenge for å komme videre, forståelig nok ettersom forelegget byr på tung kost.
Miljøet er et frossent landskap i en av Stockholms følelseskalde sovebyer, hvor 80-tallsatmosfæren uanstrengt etableres. Menneskene bor tett, men avstanden mellom dem føles lang. 12-åringen Oskar er Blackebergs mobbeoffer i hjerteskjærende scener, og tilskueren får tid til å feste seg ved troverdige, sviende oppvekstscener - før bloddråper i snøen signaliserer sterkere saker.
Ny hovedperson på arenaen er nattmennesket Eli, Oskars jevnaldrende og gåtefull fra første stund. Lina Leanderssons spill er en opplevelse, og Kåre Hedebrandt med sine drømmende øyne som Oskar matcher henne langt på vei.
Samspillet mellom 12-åringene utvikler et sett av tolkningsmuligheter; mest nærliggende er det selvsagt å oppfatte Eli som et fantasifoster i Oskars plagede hode. Han har virkelig behov for en handlekraftig medhjelper, men kan selvsagt også få impulser fra andre hold. Trangen til å ta hevn former seg som et mareritt, hvor tilskueren nærmest blir gjort til medskyldig. Samtidig er nok seksualangst og skrekken for framtidsutsiktene sterkt inne i bildet.
Regissør Tomas Alfredson er så behersket at han ikke spiller ut for mye (dette blir sterkt nok likevel), og miljøet - med velplasserte 80-tallssignaler (popgruppen Gyllene Tider og skøyteløperen Tomas Gustavson) - er perfekt på plass. Romanforfatter Lindqvist, som visstnok henter sin boktittel fra en Morrissey-tekst, har gitt et utmerket oppspill til en film som behendig utnytter - og samtidig frigjør seg fra - det litterære forelegget.
