Gå til mobilutgaven
forsiden

Sønner av Norge vinner krigen

  •   Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Sønner av Norge vinner krigen

Den ser påkostet ut og Aksel Hennie er god som en slags norsk «Rambo» fra 2. verdenskrig i ujevn, gammeldags krigsfilm med moderne virkemidler.
(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

0

MAX MANUS:

  •   Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

Bourne in the USA

Actionsterk konpirasjonsthriller ikke helt på nivå med de beste Jason Bourne-filmene.

I rus og dus på Island

16-åring må flytte fra storby til sin alkoholiserte far på bygda i solid islandsk oppvekstdrama, som tar noen dristige steg videre.

Intens bombe av en dansk krigsfilm

Intens, god dansk film pirker i underkjent side ved krigshistorien: Da tysk ungdom ble tvunget til å rydde danske strender for miner etter krigen.

Greit animerte kjæledyr

Helt grei affære om kjæledyrenes hemmelige liv.

Moro med The Rock som mobbeoffer som slår tilbake

The Rock kan være morsom også, i ujevn komedie om mobbeoffer som slår tilbake.

Børsum med børsa

En kort og en lang viser Henrik Martin Dahlsbakken som lovende ung filmskaper med spenstig stoff for godt voksne skuespillere.

Frodig trekantdrama i dansk kollektiv

Velspilt og interessant, om litt uforløst tidsbilde fra 70-tall og trekantdrama i kollektiv.

Sommerens beste kostymedrama på kino

Dumme menn og raffinerte troll til kjerringer i herlig filmatisering av lite kjent Jane Austen-historie om kjønn og maktspill med kurtise.

Tenåring spist av motebransjen i dansk skandalefilm

Utstudert stygg-lekker provokasjon om naiv 16-årings groteske vekst og fall som fotomodell i Los Angeles.

«Basert-på-sann-historie-kortet dras for langt i brukbar skrekkoppfølger»

Basert-på-sann-historie-kortet dras litt for langt i brukbar oppfølger til brukbar skrekkfilm.

«Max Manus» er ingen dårlig film, men den er dessverre et stykke unna å være helt god også. Det beste som kan sies om en av få norske storfilmene de siste åra, er at den på sitt beste funker ganske godt, at den forteller en bemerkelsesverdig historie, samt at Aksel Hennie er i ferd med å få format som filmskuespiller. Han bærer filmen og får den til å virke litt bedre enn den strengt tatt er.

Et par av de mest påkostede og på hjemmemarkedet suksessfulle europeiske filmene de siste åra, er drama fra 2. verdenskrig. Danske «Flammen & Citronen»(2008) og nederlandske «Black Book»(2006) er storfilmer som med nytt blikk forteller historier om sabotasje, okkupasjon, hjemmefront og frigjøring med litt andre nyanser enn 50- og 60-tallets mer svart-hvitt-pregede krigsfilmer. Begge filmene har trukket mye folk og skapt stor diskusjon. Fantes det nazister med sympatiske trekk, opererte hjemmefronten i moralske gråsoner? Sånt er det ikke rom for her.

«Max Manus» vil sannsynligvis trekke mange til kino i Norge også, men det mest diskutable ved den, er hvor tradisjonell og gammeldags den er i innhold. Selv om den i norsk sammenheng framstår som en ganske imponerende storfilm, er den som filmfortelling betraktet minst ett hakk bak sin danske og nederlandske kollega, for ikke å snakke om Ang Lees okkupasjonsdrama av året «Lust Caution».

Drivende godt fortalte sabotasjescener, en historie som nesten ikke er til å tro og effektiv illustrasjon av hvor ungede norske motstandsheltene var, er det som sitter best igjen ved «Max Manus». I klipp, action og miljøskildring holder filmen godt mål. Spill og manus er mer ujevnt. Det kan virke som om forsøk på portrettlikhet har veid tungt i rollebesetning. Sånn sett er det betegnende at han som kanskje ligner minst, fungerer best. Det er Hennie i hovedrolle som klarer å gjøre filmen til litt mer enn illustrert krigshistorie for nye generasjoner, fortalt av gutta på skauen.

Innholdsmessig kunne filmen like gjerne vært fra 50-tallet eller 80-tallet, med Hennie et sted mellom John Wayne og Rambo. Scenen hvor han forklarer en britisk offiser hvorfor han vil tilbake til Norge og slåss mot tyskerne, er filmen i et nøtteskall, eller en tagline som det heter i Hollywood: «My country was stolen from me. I want it back!», sier Hennie med patos.

Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning viser fin fremgang som filmfortellere fra sin kalkunpregede, amerikanske debut med «Bandidas»(2006). De har fortatt mye å gå på når det gjelder å lage flerdimensjonale mennesker. De er bedre på action og smell enn følelser, for å si det sånn. Filmen pirker så vidt i prisen Manus betalte for sin utrolige innsats, kjærlighetsdramaet får ikke plass og tyskerne blir bare tyskere.

For nye generasjoner nordmenn som har vanskelig å se for seg et okkupert Norge, er «Max Manus» en tidvis fascinerende billedlegging av en utrolig historie. Spennende, spektakulært og svært ujevnt: enda en norsk guttefilm som ser litt bedre ut enn den er. Men kjedelig er den ikke.

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus