Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Sønner av Norge vinner krigen

Sønner av Norge vinner krigen

Den ser påkostet ut og Aksel Hennie er god som en slags norsk «Rambo» fra 2. verdenskrig i ujevn, gammeldags krigsfilm med moderne virkemidler.
(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

Ondt blod i Mexico

FILM: «Heli» er en enkel, rystende skildring av en hederlig familie i en småby i Mexico, innhentet av narkokrigens herjinger.

De nære ting

FILM: «Elsk meg» er en film om ungt samliv med flyktige skygger av fortid i drama som lykkes best i spill og foto.

Den gamle mannen og vinden

FILM: Hayao Miyazaki forlater filmen med en udødelig vakker svanesang i «Vinden stiger».

Et liv mot abort

FILM: Dokumentarfilmen «En prest og en plage» om Børre Knudsen skildrer en aldrende stridsmann med større sår fra et liv mot abortlov enn han selv får gitt uttrykk for.

Mang slags kjærlighet

FILM: Nils Malmros' «Sorg & glede» er en vondt god, problematisk, men svært severdig film.

Skikkelig fæl dame

FILM: Visuelt ser oppfølgeren til «300» imponerende ut. 3D og sadistisk kvinne med stål og lær i sentrum tar ikke det stiliserte blodbadet til nye høyder.

Frossenpizza na-na-na

FILM: «Ta meg med!» er en langtekkelig musikkvideovariant av «Hver gang vi møtes» med Eggum og Sivertsen-sanger, i mislykket filmmusikal.

Ballade om en tynn mann

FILM: En musikalsk komedie mer bitter enn søt, om en visesanger og en katt i New York i 1961. Coen-brødrenes «Inside Llewyn Davis» både låter og ser fortreffelig ut.

Herlig hårete svindel

FILM: Årets mest Oscar-nominerte film, «American Hustle», er en velspilt, smart og bemerkelsesverdig frisert svindelhistorie fra 70-tallet

Penisforviklinger

Grotesk, mørk og penissentrert – med innslag av slapstick. «Moebius» bryter nytt land og går opp gamle spor på samme tid.

0

MAX MANUS:

(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

«Max Manus» er ingen dårlig film, men den er dessverre et stykke unna å være helt god også. Det beste som kan sies om en av få norske storfilmene de siste åra, er at den på sitt beste funker ganske godt, at den forteller en bemerkelsesverdig historie, samt at Aksel Hennie er i ferd med å få format som filmskuespiller. Han bærer filmen og får den til å virke litt bedre enn den strengt tatt er.

Et par av de mest påkostede og på hjemmemarkedet suksessfulle europeiske filmene de siste åra, er drama fra 2. verdenskrig. Danske «Flammen & Citronen»(2008) og nederlandske «Black Book»(2006) er storfilmer som med nytt blikk forteller historier om sabotasje, okkupasjon, hjemmefront og frigjøring med litt andre nyanser enn 50- og 60-tallets mer svart-hvitt-pregede krigsfilmer. Begge filmene har trukket mye folk og skapt stor diskusjon. Fantes det nazister med sympatiske trekk, opererte hjemmefronten i moralske gråsoner? Sånt er det ikke rom for her.

«Max Manus» vil sannsynligvis trekke mange til kino i Norge også, men det mest diskutable ved den, er hvor tradisjonell og gammeldags den er i innhold. Selv om den i norsk sammenheng framstår som en ganske imponerende storfilm, er den som filmfortelling betraktet minst ett hakk bak sin danske og nederlandske kollega, for ikke å snakke om Ang Lees okkupasjonsdrama av året «Lust Caution».

Drivende godt fortalte sabotasjescener, en historie som nesten ikke er til å tro og effektiv illustrasjon av hvor ungede norske motstandsheltene var, er det som sitter best igjen ved «Max Manus». I klipp, action og miljøskildring holder filmen godt mål. Spill og manus er mer ujevnt. Det kan virke som om forsøk på portrettlikhet har veid tungt i rollebesetning. Sånn sett er det betegnende at han som kanskje ligner minst, fungerer best. Det er Hennie i hovedrolle som klarer å gjøre filmen til litt mer enn illustrert krigshistorie for nye generasjoner, fortalt av gutta på skauen.

Innholdsmessig kunne filmen like gjerne vært fra 50-tallet eller 80-tallet, med Hennie et sted mellom John Wayne og Rambo. Scenen hvor han forklarer en britisk offiser hvorfor han vil tilbake til Norge og slåss mot tyskerne, er filmen i et nøtteskall, eller en tagline som det heter i Hollywood: «My country was stolen from me. I want it back!», sier Hennie med patos.

Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning viser fin fremgang som filmfortellere fra sin kalkunpregede, amerikanske debut med «Bandidas»(2006). De har fortatt mye å gå på når det gjelder å lage flerdimensjonale mennesker. De er bedre på action og smell enn følelser, for å si det sånn. Filmen pirker så vidt i prisen Manus betalte for sin utrolige innsats, kjærlighetsdramaet får ikke plass og tyskerne blir bare tyskere.

For nye generasjoner nordmenn som har vanskelig å se for seg et okkupert Norge, er «Max Manus» en tidvis fascinerende billedlegging av en utrolig historie. Spennende, spektakulært og svært ujevnt: enda en norsk guttefilm som ser litt bedre ut enn den er. Men kjedelig er den ikke.

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus

- Barn i dag må lokkes ut

Turbok-forfattere gir deg sine beste og enkleste tips som garantert er moro for ungene.