Gå til mobilutgaven
forsiden

Sønner av Norge vinner krigen

  •   Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Sønner av Norge vinner krigen

Den ser påkostet ut og Aksel Hennie er god som en slags norsk «Rambo» fra 2. verdenskrig i ujevn, gammeldags krigsfilm med moderne virkemidler.
(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

0

MAX MANUS:

  •   Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

(Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE)

Foto: ERIK AAVATSMARK / FILMKAMERATENE

Aksel Hennie har neppe vært bedre enn som Afganistan-soldat i tv-serien «Nobel» som har premiere søndag

Aldri har en stor norsk tv-serie rispet hardere i norsk selvbilde som fredsnasjon. Aksel Hennie har neppe vært bedre på film enn i «Nobel» som får premiere på NRK søndag.

Skuffende middelmådig, med mulig unntak for kinnskjegget til Denzel

Dårlig nyinnspilling av en god nyinnspilling av en udødelig filmklassiker.

Ingrid Bolsø Berdal dreper for fote i høstens største og kanskje beste amerikanske tv-serie

Årets nye storsatsing fra HBO, «Westworld» er en spektakulær, smart blanding av western og sci-fi som vil bli årets store seriesnakkis – med Ingrid Bolsø Berdal i brutal birolle.

Fin norsk familiefilm med psykotante som barnevakt

11-årig allergiker får tante med psykopatiske trekk som barnevakt, i litt annerledes norsk barnefilm og komedie.

Boksemat med De Niro i ringen

God historie, middels film, om en av verdens beste lettvektsboksere.

Strålende kong Haakon i solid norsk storfilm

Jesper Christensen er strålende som kong Haakon i langt på vei imponerende storfilm om konge og regjering rundt 9. april 1940.

Pappa Mia! med Bridget Jones på tjukken

Tredje film om Bridget Jones prøver så hardt å trykke på de rette knappene at den virker mer kalkulert enn medieutviklingen den kritiserer.

Vakkert, men vagt og kanskje mest for voksne

Upåklagelig formspråk, men diffust fokus i «Kubo og det magiske instrumentet».

Gråtass finner formen

Stødig og severdig fra Gråtass-universet.

Maskinmessig sci-fi-thriller av Ridley Scotts sønn

Brutal og lovende, men litt for primitiv sci-fi-thriller om kunstig intelligens.

«Max Manus» er ingen dårlig film, men den er dessverre et stykke unna å være helt god også. Det beste som kan sies om en av få norske storfilmene de siste åra, er at den på sitt beste funker ganske godt, at den forteller en bemerkelsesverdig historie, samt at Aksel Hennie er i ferd med å få format som filmskuespiller. Han bærer filmen og får den til å virke litt bedre enn den strengt tatt er.

Et par av de mest påkostede og på hjemmemarkedet suksessfulle europeiske filmene de siste åra, er drama fra 2. verdenskrig. Danske «Flammen & Citronen»(2008) og nederlandske «Black Book»(2006) er storfilmer som med nytt blikk forteller historier om sabotasje, okkupasjon, hjemmefront og frigjøring med litt andre nyanser enn 50- og 60-tallets mer svart-hvitt-pregede krigsfilmer. Begge filmene har trukket mye folk og skapt stor diskusjon. Fantes det nazister med sympatiske trekk, opererte hjemmefronten i moralske gråsoner? Sånt er det ikke rom for her.

«Max Manus» vil sannsynligvis trekke mange til kino i Norge også, men det mest diskutable ved den, er hvor tradisjonell og gammeldags den er i innhold. Selv om den i norsk sammenheng framstår som en ganske imponerende storfilm, er den som filmfortelling betraktet minst ett hakk bak sin danske og nederlandske kollega, for ikke å snakke om Ang Lees okkupasjonsdrama av året «Lust Caution».

Drivende godt fortalte sabotasjescener, en historie som nesten ikke er til å tro og effektiv illustrasjon av hvor ungede norske motstandsheltene var, er det som sitter best igjen ved «Max Manus». I klipp, action og miljøskildring holder filmen godt mål. Spill og manus er mer ujevnt. Det kan virke som om forsøk på portrettlikhet har veid tungt i rollebesetning. Sånn sett er det betegnende at han som kanskje ligner minst, fungerer best. Det er Hennie i hovedrolle som klarer å gjøre filmen til litt mer enn illustrert krigshistorie for nye generasjoner, fortalt av gutta på skauen.

Innholdsmessig kunne filmen like gjerne vært fra 50-tallet eller 80-tallet, med Hennie et sted mellom John Wayne og Rambo. Scenen hvor han forklarer en britisk offiser hvorfor han vil tilbake til Norge og slåss mot tyskerne, er filmen i et nøtteskall, eller en tagline som det heter i Hollywood: «My country was stolen from me. I want it back!», sier Hennie med patos.

Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning viser fin fremgang som filmfortellere fra sin kalkunpregede, amerikanske debut med «Bandidas»(2006). De har fortatt mye å gå på når det gjelder å lage flerdimensjonale mennesker. De er bedre på action og smell enn følelser, for å si det sånn. Filmen pirker så vidt i prisen Manus betalte for sin utrolige innsats, kjærlighetsdramaet får ikke plass og tyskerne blir bare tyskere.

For nye generasjoner nordmenn som har vanskelig å se for seg et okkupert Norge, er «Max Manus» en tidvis fascinerende billedlegging av en utrolig historie. Spennende, spektakulært og svært ujevnt: enda en norsk guttefilm som ser litt bedre ut enn den er. Men kjedelig er den ikke.

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus