TV-ADRESSA: 450 liter uekte blod og 3,5 millioner kroner til spesialeffekter gikk med under opptakene til nazizombiefilmen «Død snø».
Den har flere herlige scener og Tommy Wirkola tar et klart steg fram som filmskaper. Den første norske zombie-nazi-grøsseren er ganske underholdende, om ujevn.
Endret: 08.01.2009 kl. 09:06
For å ta det viktigste først: «Død snø» er en mye bedre film enn «Kill Buljo»,
selv om den kanskje ikke har den rølpete, politisk ukorrekte sjarmen som
gjorde lavbudsjettsdebuten til Tommy Wirkola til en suksess både på tross av
og på grunn av dens svakheter.
«Død snø» har et knippe scener som fungerer strålende som film og bekrefter at
min antagelse fra sist, nemlig «at det er mulig å ane et slags talent i
denne suppa». Her er det mye mindre parodi, mindre gags og mer forsøk på å
lage en helhetlig grøsser og zombiefilm. Som det siste er den banebrytende i
norsk sammenheng, og som det første står den ikke mye tilbake for «Fritt
vilt», «Rovdyr» og «Villmark».
I motsetning til forgjengeren ser «Død snø» ut som en proff film nesten hele
veien. Oppspillet er herlig og klassisk med ungdommer på vei til hyttetur.
Bare bruken av Edvard Griegs «I Dovregubbens hall» i starten og Åge
Aleksandersens «Min dag» i det verste blodbadet i norsk films historie,
viser en filmskaper med en egen musikalitet for å leke med referanser i
selvbevisst norsk sjangerfilm.
«Død snø» skal også ha ære for at den i motsetning til mange dummere grøssere
ikke er spekket med ungdom som åpenbart aldri har sett en grøsser. Fjolsene
som drar til fjells her, kan åpenbart sin skrekkfilmhistorie. Svakheten til
«Død snø» er at enkeltideer og tøffe grep ikke er nok til å få helheten til
å leve eller dø virkelig godt.
Spill, regi og action er mange hakk over «Kill Buljo», men virkelig skummel,
morsom eller fæl er filmen bare i enkeltdeler. Bjørn Sundquist gjør en
herlig parodi på seg selv og hever filmen mange hakk når han plutselig
entrer hytteturen med en monolog som Dennis Hopper ikke kunne gjort bedre om
filmen var amerikansk. Mer sånt, mer gull både i detaljer og helhet, ville
fort hevet filmen det nødvendige hakk forbi de siste års norske grøssere.
Ideen med å gjøre grusomme tyske nazister fra krigen til zombier er litt
bedre på papiret enn forløst i filmen. Effektene er imponerende og
nazimonstrene ser bra jævlige ut, men de klarer ikke å bære siste del av
filmen godt nok. Som ganske godt laget b-film har «Død snø» flere
kvaliteter. Til å være den første norske zombiefilmen med kinolansering, er
den langt fra dårlig. Tvert imot er den ganske god, om ujevn underholdning,
fra en befriende annerledes norsk filmskaper. Om han får til både detaljene
og helheten blir han smakløst god. «Død Snø» viser at han er godt på vei.
