Ekstremt ambisiøst, glimtvis genialt.
Endret: 05.02.2009 kl. 15:46
Åpningssekvensen i «New York i et nøtteskall» er som en godtepose full av fristelser, som elegant introduserer filmens tidsmotiv samtidig som den åpenbarer sin egen, skrudde fortellerlogikk. Teaterregissør Caden Cotard (Seymour Hoffmann), hans kone og deres fireårige datter har sitt vanlige morgenrituale fra seng til frokostbord. Klokkeradioen forteller om høsten som symbol på forestående død en septembermorgen. Når Caden har hentet avisa og tatt melken ut av kjøleskapet er det oktober, når han blar i avisa er det november. Slik tikker tiden videre, til døden snart kommer vår mann i møte i form av stadig eskalerende, fysisk forfall.
Etter en så treffsikker åpning er det lov å vente seg mye når filmskaperen som trekker i trådene er Charlie Kaufman, manusforfatteren bak «Being John Malkovich», «Adaptation» og «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Denne gang har Kaufman for første gang regissert selv, noe som inviterer enda dypere inn i irrgangene til en kreativ bevissthet av det aller mest tøylesløse slaget, men som også gjør savnet av en disiplinerende motkraft merkbart.
Som i «Adaptation» handler det om kreative prosesser, der selvbevisste, metafiksjonelle lag er lagt i sirkler rundt hverandre. Teaterregissør Caden opplever at livet løper fra ham, og forsøker å ta kontrollen tilbake ved å regissere livet som fiksjon. I en gigantisk hall i New York iscenesetter han en stadig eskalerende forestilling som skal være så brutalt ærlig at den skal handle om selve livet. Caden konstruerer «sanne» liv inne i sin lagerhall, inkludert framstillinger av sitt eget, alt mens hans eget liv faller i biter.
Det er vanskelig å beskrive filmen uten å gå inn i mylderet av stikkveier den tar, noe som for så vidt er symptomatisk for en film om en regissørs ønske om å beskrive livet så sant at han bygger en hel by i byen for å få med alle detaljene. Etter tiår med prøver er det fortsatt ingen publikummere til dette livsteatret. Derimot er det tolv millioner skuespillere i kulissene, like mange som det er antall mennesker i New York, slik at livet imiterer kunsten imiterer livet i uendelige, og etter hvert parodiske, sirkler. Erkjennelsen som til slutt vokser fram av villnisset, er at det aldri kommer noen for å se dette dramaet. Alle i virkelighetens verden - og dermed også i den fiksjonelle metavirkeligheten - er selvopptatte vesener mest interessert i seg selv mens de spiller biroller i hverandres liv.
Som tilskuer får man etter hvert en sterk følelse av at den egentlige hovedkarakteren er Kaufman og hans egne, kreative prosesser, for i sin selvrefleksive runddans peker filmen
selvsagt også mot sin skaper. Problemet er at hans styrke
fortsatt er intrikate manus heller enn finurlig filmarbeid.
Filmen oppleves etter hvert som full guffe i alle retninger,
utførelsen holder ikke det elegant smarte preget som innledningen
lovet. Et sted ut i andre halvdel begynner en form for
selvtilfreds selvbevisst å bre seg, parallelt med at Kaufman
utmatter oss med sitt demonstrative idéoverskudd som vikler seg
stadig dypere inn i lagene av fiksjon. Jeg tar meg i å savne et
sett tøyler for å holde Kaufmans kreativitet i bane, selv om det
aldri blir direkte kjedelig å se en film der det er så tett
mellom de glitrende skuespillerprestasjonene og så langt til
nærmeste film som ligner.
Selv refererer Kaufman flittig til andre verk som leker med
surrealisme, metafiksjon og tidskaruseller, som Kafkas
«Prosessen» og Prousts «På sporet av den tapte tid», et hint om
ambisjonene for filmen. Kaufmann har nok ikke klart å
krystallisere sin hyperaktive skaperkraft til et slikt kunstverk,
men han skal jammen ha for forsøket. Og den gigantomanien som
gjennomsyrer filmen står definitivt i stil til filmens teatrale
totalkunstverk. Slik sett er det kanskje Kaufman som ler sist
likevel.
