Endret: 03.06.2010 kl. 14:17
«Sabra Shatila, et verkandes sår» synger Åge Aleksandersen i «Va det du
Jesus». Den kan virke som om innholdet i akkurat den linja tilsvarer
utgangspunktet for den israelske filmskaperen Ari Folmans svært personlige
forsøk på å bearbeide det som skjedde i Libanon i 1982, sett gjennom
israelske soldatøyne, i ettertid.
«Vals med Bashir» har fått en haug med priser og er nominert til Oscar for
beste ikke-amerikanske film. Det er også en film som har blitt møtt med til
dels sterk kritikk, og beskyldninger om å gjøre historien til et israelsk
traume snarere enn en historie om folkemord på palestinere.
For det første, så er ikke «Vals med Bashir» selve filmen om hva som skjedde
i palestinske flyktningleirer i 1982, men Ari Folmans forsøk på å
rekonstruere tragedien, i animert form, sett fra hans perspektiv som
israelsk soldat. Som sådan må filmen og historien sees og bedømmes, og som
sådan er «Vals med Bashir» et lite mesterverk i personlig, ekspresjonistisk
filmkunst om en mann på jakt etter en sannhet så ubehagelig at han har
fortrengt den.
Tegningene, musikken og fortellergrepet gjør «Vals med Bashir» til et
sjeldent vellykket eksempel på at en filmskaper på personlig søken, i en
personlig historie som peker langt ut over seg selv. Det kan være en fordel
med litt forkunnskap om krigen i Libanon på 80-tallet og massakrene i
flyktningleirene, men selv uten det, står «Vals med Bashir» støtt på egne
bein som en menneskelig film om krigens grusomhet og forbrytelsen mot
menneskeheten det er å la overgrep og massakre skje.
«Vals med Bashir» er en film som stiller spørsmålet: «Hva gjorde jeg egentlig
under krigen?». Den er fortalt så dristig og ambisiøst i en blanding av
animasjon og dokumentar, at den skiller seg fra det meste som er laget av
helaftens animasjon. Når tegningene til slutt viker plass for bilder fra
virkeligheten, får filmen en dimensjon og en smerte ved seg, som gjør at det
israelske perspektivet ikke blir en svakhet, men snarere en styrke ved
filmen.
Det er vanskelig å se for seg en film mer kritisk til den israelske hæren og
mer selvreflekterende over Israels ansvar for en palestinsk tragedie enn
«Vals med Bashir». Et bedre argument mot israelsk kulturboikott er vanskelig
å se for seg. Dette er nemlig en film som bør sees av flest mulig med mer
enn litt interesse for en av verdens vanskeligste konflikter.
