Endret: 12.03.2009 kl. 12:12
Forventningene er store når filmatiseringen av «Menn som hater kvinner» skal
løfte en formidabel romansuksess til nye høyder. Selv har jeg ikke lest Stig
Larssons Millennium-trilogi, og i møtet med filmen er jeg faktisk glad for
det. Stoffet oppleves friskt som om det var skrevet for film. Noen ganger
legges det nok inn «forklaringer»; det kan merkes at sidehistorier blir
kappet litt i spranget osv. - uten at det gjør så mye. Selv ikke en ellers
så betenkelig sak at filmen slutter flere ganger, får avgjørende negativ
betydning.
Vi vet da at det skal komme en fortsettelse - i form av tv-episoder - bygget
på de to siste bøkene i trilogien. Første roman har stoff i mengder for en
spillefilm på drøyt to og en halv time, som er i meste laget. Innvendingene
kommer her mot danske Nicolaj Arcels manus, men de blir ikke avgjørende, for
hans landsmann Niels Arden Oplev (kjent blant annet for «Portland») har med
sine regigrep holdt retningen og sikret suksessen med kloke disposisjoner.
Her skapes sentralt et uhyre fin sammensatt radarpar i hovedrollene ved at
Michael Nyquist alminneliggjør detektiv Blomkvist hundre prosent. Riktignok
er han en svært dyktig gravejournalist, men nå er han blitt lurt opp i stry,
går rett i en felle og idømmes fengselsstraff. Allerede er han under oppsikt
av en researcher med uortodokse metoder, den asosiale datanerden Lisbeth
Salander (Noomi Rapace) på oppdrag for sosietetsfamilien bak
Vanger-konsernet. De har et uløst forsvinningsnummer han skal få bryne seg
på - en kvinne ble sporløst borte i 1969
Spenningen mellom klasser og grupper i samfunnet gir et utmerket bakteppe for
handlingen videre, - her tegnes et kritisk bilde av et velstandsmiljø med
indre strid, og regissør Oplev kan rolig bygge ut bildet ved hjelp av
fremragende skuespillere med Sven-Bertil Taube i en karakterstudie av rang,
Lena Endre med et lynportrett - bare for å nevne noen i denne gullrekka.
Og dette i tillegg til nevnte Nyquist og Rapace, som fungerer utrolig godt som
radarpar med målteft: Hans etterforsker nærmer seg problemstillingene med
åpen nysgjerrighet, - hun finner de spissfindige innfallsvinklene. Han glir
naturlig inn i ethvert miljø, mens hennes Matrix-figur skaper avslørende
uro. Samspillet dem imellom har både en nesten motvillig tiltrekning og en
avmålt humoristisk snert som motvekt mot filmens dystre sider - gjenspeilet
i både tøff action og grotesk-grusomme innslag, hvor også
roman/film-tittelen etter hvert får sin forklaring.
Intrigen er klassisk krimhistorie - nesten litt for oppskriftsmessig med
gåtefull koder med bibelske assosiasjoner. Men spennende er det - blant
annet fordi tempoet er riktig valgt og opplegget såpass intrikat konstruert
at spenningen holdes hele veien - slik at også de som har lest romanen, får
nøtter å knekke.
Diskuter denne saken
Innsendt av Anita, 15.03.2009 00:06:06
Det er faktisk første gangen jeg har vært skikkelig fornøyd med en film der jeg har lest boka først.
Noomi Rapace - jeg tror ikke man kunne funnet noen bedre til å spille Lisbeth Salander. Det eneste man kan sette fingeren på er alderen hennes, hun ser egentlig litt for gammel ut til å spille en 24-åring som ser ung ut for alderen, men pytt - det er tilgitt!Verken bøkene eller filmen ville vært det samme uten Lisbeth, selvsagt, men jeg synes Michael Nyquist har tolket Mikke Blomkvist på en utmerket måte også, selv om hans rolle er mer anonym.Jeg er dødelig imponert. Fantastisk filmatisering av boka, bravo til regissøren!
