Endret: 02.04.2009 kl. 10:05
Om det finnes noen moral i Cornelia Funkes fantasyroman «Inkheart», må den
være at man skal ta barna med inn i eventyrets verden, lese høyt og la
skikkelsene bli levende for tilhøreren. Det frodige persongalleriet i denne
fortellingen nøyer seg imidlertid ikke med å være inspirasjonskilder når den
som blir lest for, skal danne seg sine egne bilder, de klyver ut fra
boksidene. Men kommer eventyrskikkelsene ut, har det sin pris: Hver gang må
et menneske over til fantasiens rike.
Dermed er man i gang med en reise både i den virkelige og i fantasiens
verden, hvor faren med trolltungen som leste for sitt lille barn, bærer på
en mørk hemmelighet, som en dag åpenbares for hans 12 år gamle datter.
Fortiden banker på - eventyrskikkelsene vil tilbake til sin verden, og
Trolltunge må lese dem tilbake.
En hyllest til den frie fantasien og bøkenes verden? Eller et umulig konsept
som det hadde vært klokest å la ligge i fred? Det siste valget hadde vært
mest naturlig, for dette har blitt en omstendelig fortelling som faller
mellom to stoler. De stadige referansene til bl.a. «Trollmannen fra Oz» blir
kjedelige, det blir mørkt og dystert - uten humor.
Brendan Fraser blir rundere og rundere for hver film vi ser ham i, ikke noe
godt tegn, egentlig. Eliza Bennett er et hyggelig bekjentskap som datteren,
men det er Helen Mirren som eksentrisk bokelsker som stjeler showet her. Men
det er før effektmakerne løper løpsk og inviterer til en finale som overgår
«Mumien»-filmene i all sin spektakulære gru.
