Gå til mobilutgaven
forsiden

Homofobe, forskans dere!

Homofobe, forskans dere!

Mannen bak «Borat» er tilbake, denne gang i form av en motefanatisk, homofil østerriker med analfiksering som ville gitt Freud psykoanalytisk orgasme.

4

BRÜNO

(Foto: FILMWEB)

Foto: FILMWEB

(Foto: Photo Credit: Frank Ockenfels)

Foto: Photo Credit: Frank Ockenfels

«Nemo»-oppfølger i god stim

Vi evaluerer, analyserer og planlegger på stedet hvil. Men ikke Dory, hun bare gjør det.

Flott debut om indianer på tjukka

Finfin debut om indianerjente som blir gravid mens hun skal giftes bort.

Harabaill på Hawaii

Kvinnene er minst like drøye som mennene i utagerende bryllupskomedie.

Løvekvinne uten klør

Velment med pene bilder om å være annerledes, uforløst som film og drama.

«Star Trek» med slitasje

De nye kostene begynner alt å virke slitte i «Star Trek».

Utrolig historie om doprøykerne i 20-åra som solgte kinesiske våpen til det amerikanske forsvaret i Afghanistan

Grotesk, ujevn komedie fra utrolig virkelighet om to doprøykere i 20-åra som solgte kinesiske våpen til det amerikanske forsvaret i Afghanistan for tre hundre millioner dollar.

Baksiden av den svenske teorien om kjærlighet

Er mer ensomhet og isolasjon prisen mennesker i Sverige må betale for en banebrytende politikk for likestilling og selvstendighet?

Colin Farrell i hans beste filmrolle som desperat enkemann på kjønnsmarkedet

Colin Farrell gjør sin beste filmrolle i absurd, tragikomisk film fra et samfunn hvor det er forbudt å være enslig. De som ikke finner partner i tide, blir fritt vilt med skuddpremie eller transformert til dyr.

Hai-film tar badeskrekk langt opp mot land

Kvinnelig legestudent mot en av tidenes mest morderiske filmhaier i ujevn, men effektiv gyser som tar badeskrekk langt opp mot land.

Japansk godbit om bønnesyltetøy

Japansk perle om en spedalsk kvinne som lærer en pannekakekokk å lage bønnesyltetøy.

Dropp smågodtet; hold hånden i umiddelbar ansiktsnærhet, parat til spontanskjerming av øyne og sjel; husk for Guds (og oppdragelsens) skyld å skaffe barnevakt. I kinosalen venter nemlig en to meter høy mann med bleket pannelugg og plettfri kummeklipp på å slå seg løs i heftig sexlek med en pygmé-flyvert og diverse modifiserte treningsstudio som får den hjemmelagde dildo-maskinen fra nesten-navnebrødrene Coens «Burn After Reading» til å se uinspirert og kjedelig ut. Sacha Baron Cohen er på ferde igjen.





Stakkars Brüno, fryktelig lettkledd og sexfiksert motefantast fra Østerrike, sparkes fra tv-programmet «Funkyzeit» etter en¿fadese på et moteshow i Milano. Nå står verdensberømmelsen på spill, og Brüno drar naturligvis til USA for å vinne den tilbake. Men hvordan? Eget kjendis-tv-show? Ta en «Madonna/Brangelina» og adoptere et afrikansk unge? Sexfilm starring intetanende eks-politikere? Bli hetero? Prøve swinging? Løse et verdensproblem? Veien går gjennom tjukkeste redneck-land, via Midtøsten og ender i en fantastisk, selvironisk scene som ikke skal røpes, annet enn å nevne en ellevill forbrødring mellom Snoop, Bono, Sting og Elton John.





Sannsynligvis har du ikke glemt Borat, liksom-kasakhstaneren, iført en nå ikonisk, neongrønn truse-badedrakt, som i 2006 rystet de intetanende amerikanerne han møtte på sin vei. I en slags halvt dokumentar/halvt velregissert komedie med sterke seksuelle, ekle, hårete og generelt grenseoverskridende scener, var det den gangen fordommer om innvandrere og det fremmede som ble testet ut på amerikanske prøvekaniner.





Denne gangen er det homofobien som skal til pers, i samme land, med samme mann. Men Brüno holder seg altså i de samme trakter: Amerikanerne konfronteres med sine fordommer i en episodisk oppbygd, dokumentaraktig film der man aldri blir helt sikker på hva som er skuespill og hva som faktisk er vanlige menneskers spontane, «ekte» reaksjoner på den superskrullehomofile østerrikeren.





Dét er et viktig poeng med filmen; Kan noen, etter Borat-hysteriet som fulgte Cohens forrige film, fortsatt ikke skjønne hva som kommer når den ganske karakteristiske tometersmannen slår seg løs? Muligens er det noe av sjarmen, at vi som publikum aldri blir helt sikre på om dette er realitet eller fiksjon. Men samtidig blir nettopp tvilen innimellom en kime til irritasjon, det hele blir så til de grader søkt og overspilt at det morsomme slukes av avmålt distanse. Når vi kjenner formen så godt fra forrige gang, tenderer det enkelte ganger mot forutsigbarhetens laaange gjesp.





Med det sagt, «Brüno» er definitivt morsom. Enkelte scener til og med virkelig minneverdige, som når Brüno bytter en iPod mot en afrikansk baby, og på et talkshow fronter ungen som en skikkelig «pikkmagnet». Cohen bedriver samfunnssatire fra under beltestedet, og mestrer det i stor grad på en akkurat passe flau måte. Men om homofobien er kurert eller forsterket, vel, det skal jeg ikke uttale meg om.





Det er hysterisk, det er D-R-Ø-Y-T, det er ganske pubertalt, men samtidig intellektuelt morsomt. Men filmen kan ikke slå «Borat», både fordi sjokkeffekten er ugjenkallelig borte, og fordi Brüno-figuren i seg selv ikke når helt opp i samme liga som førstnevnte. For å si det som Brüno ville sagt det: Filmen er rett og slett ikke helt Maximum Santzgaut («This ist when somezing ist the most fabulous zing ever»).

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus