Dropp smågodtet; hold hånden i umiddelbar ansiktsnærhet, parat til spontanskjerming av øyne og sjel; husk for Guds (og oppdragelsens) skyld å skaffe barnevakt. I kinosalen venter nemlig en to meter høy mann med bleket pannelugg og plettfri kummeklipp på å slå seg løs i heftig sexlek med en pygmé-flyvert og diverse modifiserte treningsstudio som får den hjemmelagde dildo-maskinen fra nesten-navnebrødrene Coens «Burn After Reading» til å se uinspirert og kjedelig ut. Sacha Baron Cohen er på ferde igjen.
Stakkars Brüno, fryktelig lettkledd og sexfiksert motefantast fra Østerrike, sparkes fra tv-programmet «Funkyzeit» etter en¿fadese på et moteshow i Milano. Nå står verdensberømmelsen på spill, og Brüno drar naturligvis til USA for å vinne den tilbake. Men hvordan? Eget kjendis-tv-show? Ta en «Madonna/Brangelina» og adoptere et afrikansk unge? Sexfilm starring intetanende eks-politikere? Bli hetero? Prøve swinging? Løse et verdensproblem? Veien går gjennom tjukkeste redneck-land, via Midtøsten og ender i en fantastisk, selvironisk scene som ikke skal røpes, annet enn å nevne en ellevill forbrødring mellom Snoop, Bono, Sting og Elton John.
Sannsynligvis har du ikke glemt Borat, liksom-kasakhstaneren, iført en nå ikonisk, neongrønn truse-badedrakt, som i 2006 rystet de intetanende amerikanerne han møtte på sin vei. I en slags halvt dokumentar/halvt velregissert komedie med sterke seksuelle, ekle, hårete og generelt grenseoverskridende scener, var det den gangen fordommer om innvandrere og det fremmede som ble testet ut på amerikanske prøvekaniner.
Denne gangen er det homofobien som skal til pers, i samme land, med samme mann. Men Brüno holder seg altså i de samme trakter: Amerikanerne konfronteres med sine fordommer i en episodisk oppbygd, dokumentaraktig film der man aldri blir helt sikker på hva som er skuespill og hva som faktisk er vanlige menneskers spontane, «ekte» reaksjoner på den superskrullehomofile østerrikeren.
Dét er et viktig poeng med filmen; Kan noen, etter Borat-hysteriet som fulgte Cohens forrige film, fortsatt ikke skjønne hva som kommer når den ganske karakteristiske tometersmannen slår seg løs? Muligens er det noe av sjarmen, at vi som publikum aldri blir helt sikre på om dette er realitet eller fiksjon. Men samtidig blir nettopp tvilen innimellom en kime til irritasjon, det hele blir så til de grader søkt og overspilt at det morsomme slukes av avmålt distanse. Når vi kjenner formen så godt fra forrige gang, tenderer det enkelte ganger mot forutsigbarhetens laaange gjesp.
Med det sagt, «Brüno» er definitivt morsom. Enkelte scener til og med virkelig minneverdige, som når Brüno bytter en iPod mot en afrikansk baby, og på et talkshow fronter ungen som en skikkelig «pikkmagnet». Cohen bedriver samfunnssatire fra under beltestedet, og mestrer det i stor grad på en akkurat passe flau måte. Men om homofobien er kurert eller forsterket, vel, det skal jeg ikke uttale meg om.
Det er hysterisk, det er D-R-Ø-Y-T, det er ganske pubertalt, men samtidig intellektuelt morsomt. Men filmen kan ikke slå «Borat», både fordi sjokkeffekten er ugjenkallelig borte, og fordi Brüno-figuren i seg selv ikke når helt opp i samme liga som førstnevnte. For å si det som Brüno ville sagt det: Filmen er rett og slett ikke helt Maximum Santzgaut («This ist when somezing ist the most fabulous zing ever»).
