Endret: 27.08.2009 kl. 08:55
UPPERDOG
Norsk drama
Regi: Sara Johnsen
Med: Hermann Sabado, Bang Chau, Mads Sjøgård Pettersen, Agnieszka Grochowska
Sara Johnsens andre spillefilm, har i likhet med debuten et mot og en følsomhet for hverdagslige, vanskelige, mellommenneskelige tema som skiller seg fra mye av det som er laget av norsk film på 2000-tallet. «Upperdog» er veldig annerledes enn «Vinterkyss»(2005), men som den er dette en film hvor helheten framstår som bedre enn summen av enkeltdelene. En film hvor kvalitetene delvis overskygger svakhetene, en film hvor de beste scenene har en nerve som oppstår når filmskapere prøver på noe vanskelig og lykkes.
Svakheten til «Upperdog» er at den prøver på litt for mye, at det er så mange menneskelige drama viklet inn i hverandre at historien tidvis virker litt skjematisk. På den ene siden er det en film om to søsken fra Østen som adopteres til hver sin familie i Oslo, en på vestkant og en på østkant. Ei polsk hushjelp fører dem tilfeldigvis sammen igjen, mange år etter, som unge voksne. På siden av dette møter vi en norsk soldat som sliter med ettervirkninger etter en dødelig episode i Afghanistan.
«Upperdog» blir derfor en film med mye å spille på, fra ubearbeidede følelser, familiebånd, identitet og sosiale forskjeller til moderne medievirkelighet og norsk engasjement i Afghanistan. Selv om det blir for mye til at filmen står like støtt hele veien, lykkes den forbløffende godt i mange av delene, ikke minst gjennom et par komplekse skikkelser som gir dramaet motstanden som trengs for at det ikke skal bli overflateferd.
Hermann Sabado imponerer i den vanskelige rollen som den glatte vestkantgutten, hvis familie ikke har fortalt ham om en søster i samme by. Det er utfordrende å spille en så tiltrekkende fyr, så vanskelig å like. Amandavinner Mads Sjøgård Pettersen som ung Afghanistan-veteran er i ferd med å utvikle en egen spillestil i norsk film, i en helt annen rolle enn som nordnorsk homohater i «Nord». Bang Chaus innsats som østkantsøstera gir et rollegalleri som alene framstår som en fornyelse av norsk film.
Synd derfor at noe av filmens motor, rollen som polsk hushjelp, er dårligere skrevet og utviklet. I spenn og innfallsvinkel kan «Upperdog» gi enkelte assosiasjoner til Lukas Moodysons «Mammut» og Alejandro Innaritus «Babel». Samtidig er det noe veldig Norge-her-og-nå over Johnsens film. Scenene fra elgjakt og mellom eks-soldaten og hans yngre bror er sannsynligvis de beste i norsk film så langt i år. De viser hvor god regissøren er på å skildre det som er vanskelig å snakke om, delvis ved å gi dirrende liv til det usagte.
Ole Paus er vel mest seg selv i birollen som adoptivfar på vestkanten. Sønnen hans Marcus preger filmen mer, med et nyklassisk lydspor som kler filmen best i kammerspillscenen på vestkanten. I etterlysning av gode kvinneroller i norsk film, er Birgitte Victoria Svendsens type som kona til Paus også av filmens utfordrende roller, en person det er vanskelig å like, men avgjørende å skape en slags forståelse for.
«Upperdog» prøver på litt mer enn den helt får til, men i en tid hvor diskusjonene om norsk film handler om nesten alt annet enn kvalitet, er det viktig å anerkjenne kvalitetene og ambisjonene i Sara Johnsens film. Selv om hun ikke tar noe stort steg fram fra «Vinterkyss» bekrefter hun inntrykket av en av norsk filmskaper med noe personlig på hjertet, i en film verdt å se, verdt å snakke om.
