Endret: 27.08.2009 kl. 08:56
COCO FØR CHANEL
Fransk drama
Regi: Anne Fontaine
Med: Audrey Tautou, Benoit Poelvoorde, Alessandro Nivola
At det i løpet av noen måneder kommer to filmer om Coco Chanel på kino, uten at noen av dem går i dybden på det hun er mest kjent for, er mer enn spesielt. Sånn sett utfyller på et vis «Coco Chanel & Igor Strasvinsky» og «Coco før Chanel» på et vis hverandre. Det spesielle er at siden den første skildrer henne i en periode etter at hun var blitt et fenomen, og denne i årene før hun ble det, så mangler på et vis den mest spektakulære delene av historien.
Det er likevel ikke dramatikken det skorter på i denne filmen om veien fra barnehjem til kommende motedronning. Selv om Anne Fontaines film har noen av de samme svakhetene som Jan Kounens drama om hennes forhold til den store russiske komponisten, så bidrar skuespillerne til at «Coco Før Chanel» framstår som et lite hakk bedre.
Den største overraskelsen er at Audrey Tautou viser at hun faktisk kan spille på et større spekter enn hun har blitt forbundet med etter at «Den fabelaktige Amelie» gav henne gjennombrudd og en rekke lignende roller. Her virker hun først rent for gammel for den unge Chanel, men i løpet av tidsspennet hun skildrer henne i, vokser hun til en fascinerende skikkelse, hvis skarpe blikk og tunge tar oss med på en nesten usannsynlig klassereise i tiden rundt 1.verdenskrig.
Også hennes mannlige motspillere gestaltes av utmerkede skuespillere i et kostymedrama hvor det faktisk blir litt for lite kostymer. Trådene mot hennes kleskarriere blir litt for tynne i forhold til det emosjonelle maskespillet historien er bygget opp rundt. Derfor mister filmen litt av grepet både i forhold til mennene og klærne i hennes liv.
I sin skildring av klasse, klær og et bemerkelsesverdig forhold mellom en nattklubbsangerinne og en godseier er det likevel nok til at «Coco før Chanel» blir en severdig skildring av en banebrytende kvinne. En kvinne med et liv og en karriere så dramatisk og fascinerende, at selv etter to store filmer på rappen, har vi henne ikke helt på lerretet ennå.
