Endret: 17.09.2009 kl. 08:53
JENTA SOM LEKTE MED ILDEN
Svensk krim
Regi: Daniel Alfredson
Med: Noomi Rapace, Michael Nyquist, Lena Endre, Peter Andersson
Egentlig skulle film to og tre basert på Millennium-trilogien til Stieg Larsson lanseres på tv og dvd. Etter at snart syv millioner mennesker har sett «Menn som hater kvinner» på kino og gjort den til en av årets største suksesser for ikke-amerikansk film på verdensbasis, er det ikke rart at de to neste filmene i serien også finner vei til stort lerret.
Det den første filmen mest av alt beviste, er at det er et stort marked for smart og spennende samtidskrim med sosialt hjerte og en handlekraftig, sterk kvinnelig helt. Om Noomi Rapace satte Michael Nyquist litt i skyggen i den første filmen, så parkerer hun ham nesten her. Så er det også hun og hennes historie som er i sentrum denne gang. Og uten Rapace i rollen som Lisbeth Salander, hadde «jenta som lekte med ilden» vært en ytterst middelmådig krim.
Mens danske Niels Arden Oplev hadde regi på den første filmen, er det Daniel Alfredson som har regi på de to siste. Som Oplev er Alfredson en solid filmforteller, noe han også nylig viste i «Varg» fra Snåsafjellene. Etter en litt blass intro satt sammen av flashbacks fra den første filmen, bygger Alfredson opp spenningen effektivt og godt i «Jenta som lekte med ilden».
De første 80 minuttene av «Jenta som lekte med ilden» er moderne krim på internasjonalt nivå. En rammefortelling rundt svenske maktmenneskers misbruk av prostituerte fra Øst-Europa kobler tilforlatelig mesterhacker Lisbeth Salander og undersøkende journalist Mikael Blomquist inn i dramaet fra hver sin ende.
Spenstig oppspill og en skarpere tegning av Lisbeth Salanders person, gjør at «Jenta som lekte med ilden» på noen måter matcher den første filmen og vel så det. Svakheten er at typetegningene er enda mer ujevnt fordelt denne gang, samt at filmens finale blir et forutsigbart antiklimaks.
Michael Nyquist virker halvinteressert i den mannlige hovedrollen, og i persontegning får han overraskende lite å spille på. Det samme gjelder Lena Endre som hans kollega og mer enn det. Det er lenge mellom hver gang hun framstår så tafatt og klisjéfylt på lerretet. Noe av årsaken til det ligger i manus.
For å lage god film av spennende intrige trengs det interessante og gode typer. Fra det øyeblikk intrigen framstår i all sin effektive gru, mister «Jenta som lekte med ilden» noe av piffen. De to største skurkene virker som hentet fra en dårlig James Bond-kopi, og bidrar til at siste del av filmen blir et antiklimaks.
Noomi Rapace som Lisbeth Salander bidrar til at filmen ikke tryner helt, selv når den hangler. Sett i en større sammenheng er «Jenta som lekte med ilden» brukbar, men ujevn krim mer enn stor film. Kombinasjonen av trøkket fra bøkene, suksessen til den første filmen og i hvert fall en godt filmatisk forløst romanfigur, gjør at mange vil bli underholdt av denne også. Og fortsettelse følger altså.
Diskuter denne saken
Innsendt av Lindamora, 01.10.2009 12:20:51
Oppfølgeren er bra den, selv om den første var noe bedre!
