Glatt, grunn og glossy versjon av filmen som først fikk fart på «Idol»-drømmene.
Endret: 15.10.2009 kl. 12:23
Det er snart 30 år siden Leroy, Coco og de andre bråtalentene i Alan Parkers «Fame» ga stemmer, ansikt og energi til en generasjon med stjerner i øynene. Siden den gang har tights og leggvarmere entret gata på ny, og dyrkingen av stjernedrømmer er vokst til en hel industri som omfavner de fleste – enten de har reelt talent å spinne sine drømmer på eller ei.
Mild og snill
Derfor er det selvfølgelig logisk å lage en nyinnspilling av «Fame» nå, filmen som forteller med stor patos om hvor mye blod, svette og tårer som skal til for å transformere dette bejublede talentet til skikkelig stjernemateriale.
Men det er vanskelig å forstå hvorfor en ny, glossy «Fame» er blitt tappet for all kraft og karakter på veien. Når du fjerner alle mothaker og all kontrovers fra «Fame», står du igjen med noe som minner mest om en påkostet episode av «X-factor» møter «High School Musical». Originalen var full av kantete, quirky karakterer og portretterte aktuelle temaer som abortproblematikk, klasseskiller, psykiske problemer, overgrep og veien ut av skapet mellom de mange høyoktans musikalnummerne.
2009-kullet på New Yorks talentskole er derimot en mild og snill generasjon av endimensjonale klisjeer modellert etter en million slike figurer fra film og tv-serier. Deres fremste kjennetegn er at de er «pene». Det mest opprørske som foregår i løpet av fire år er ei jente som drikker seg full og snarest sverger å korke flaska for godt. Sammen utgjør disse ungdommene et skikkelig kjedelig klassebilde av stereotype karakterer som kanskje er litt sjenerte, litt sinte eller litt ulydige mot strenge foreldre, men som stort sett er så kjekke og greie at Disney-logoen overrasker med sitt fravær på rulleteksten.
Bleke kopier
Det handler delvis om at filmen, selv om den følger den originale, linære framdriften fra år til år, har jekket opp tempoet betraktelig slik at ingen av karakterene får rom til å utvikle seg gjennom disse årene. Men det handler like mye om at rollefigurene er pregløse glansbilder fra start, fylt opp med klisjeer og standarddramaer vi kjenner fra før.
Noen av karakterene har sine paralleller i originalen, noen er nye, men alle framstår i 2009 som bleke kopier av kopier – med et hederlig unntak for Naturi Naughton som spiller pianoeleven med talent for popsang og selv er et talent som overskrider den forutsigbare rollen hun er tildelt.
Bedre musikk
Selv med slike skuffelser til popcornet er det ting å glede seg over her. Musikken er blitt saftigere, koreografien heftigere og scenene som gir ungdommelig kreativitet utløp i eksplosive massescener fungerer godt. Blant annet har den unge regissør Tancharoen repetert musikalscenen fra kantina på vellykket vis, og noen fine scener skildrer talentene i aksjon, blant annet en danser og nevnte pianoelev. Men dramaet og karakterene som skal hekte det sammen engasjerer omtrent som en middels talentkonkurranse på tv. Det er det ingen som får stjerner i øynene av.
