Lillebror og Knerten funker godt sammen på lerretet i ganske fin, men ujevn filmversjon av Anne-Cath Vestlys klassiker.
Endret: 15.10.2009 kl. 12:13
Noe av det aller viktigste fungerer gledelig godt i familiefilmversjonen av Anne-Cath Vestlys 60-tallsklassiker av ei barnebok. Adrian G.Smith har et ansikt, et blikk og vesen som Lillebror som gjør seg godt på lerretet. Animasjonen av Knerten er enkelt, men sjarmerende og effektivt gjort. Med stemmen til regissør Engmark som Knerten, lever spillet mellom gutten og trefiguren godt på lerretet.
Sånn sett, og målt mot norske familiefilmer det er naturlig å sammenligne med, så hevder «Knerten» seg godt. På alle måter og særlig i skildring av forholdet mellom barn, voksne og en gjenstand med liv, går den langt utenpå «Pelle Politibil». Som humoristisk-nostalgisk tidsbilde av Norge og oppvekst på 50-60-tallet er den mer vellykket i stil enn de fleste av filmene om Olsenbanden jr.
Selv om «Knerten» fungerer bedre enn flere norske barnefilmsuksesser og selv om den ganske sikkert vil få et stort publikum, har det likevel ikke blitt en gjennomført god film. Til det er ujevnhetene og svakhetene for mange.
Det starter fint. Typer, scenografi og miljøskildringer er bedre gjennomført enn i Olsenbanden jr. Under den gode, gammeldagse overflaten er en historie som tør bevege seg mot både det triste, skumle, såre og morsomme. Regidebutant Engmark har vært god til å finne ansikt som ser ut som om de kommer fra epoken handlingen er lagt til. Det skorter derimot på spillestil og tone. I forhold til dramatikken i historien, blir både Pernille Sørensen og Jan Gunnar Røise for lette som mora og faren. De ser herlig retro ut, men spiller som om de er med i 50-60-tallsparodi.
Derfor fungerer humoren bedre enn alvoret. Et fint lite dryss av voksenreferanser, gir filmen noe både for små og store. Den er sjelden dårlig, tidvis ganske god, særlig på det som på papiret virker vanskeligst å få til. Selve Knerten lever fint på lerretet. Derfor er det synd at det lesses på med halvgode sanger og uforløste grep som gjør filmen mer rotete og overfladisk enn den selv legger opp til. Det er likevel såpass med sjarm og solid håndverk innimellom at den gammeldagse historien fra bok og radio for mange nok vil fungere i et nytt medium i en ny tid også.
