Dokumentar om konsentrasjonsleire i et av verdens mest lukkede land klarer delvis det umulige.
Endret: 15.10.2009 kl. 11:38
Er det mulig å lage en dokumentarfilm om konsentrasjonsleirene i et av verdens mest lukkede land? Denne polsk-norske produksjonen er et godt bevis på at det er mulig å lage sterk og rystende dokumentarfilm, uten å ha bildemateriale som i vanlig forstand dokumenterer det filmen forsøker å fortelle om.
De siste årene har det kommet et lite knippe dokumentarfilmer fra Nord-Korea. De har gjerne grepet fatt i sterke historier knyttet til fotball eller avhoppere, eller de har skildret kulturen rundt masseparadene i landet. «Yodok» forsøker på noe helt annet, nemlig å fortelle om Nord-Koreas beryktede, hemmelige konsentrasjonsleire.
Selv om filmen ikke har et bilde eller en scene fra en slik leir, så skaper den bilder av fryktinngytende dødsleirer. Historien fortelles gjennom nordkoreanere som har vært i slike leire, enten som fanger eller fangevoktere, for senere å hoppe av og klare å flyte til Sør-Korea.
Med utgangspunkt i en flyktning og teaterregissør sitt arbeid med en musikal om nordkoreanske konsentrasjonsleire, forteller filmen gjennom møter med vitner og prøver til forestillingen, en rystende historie. Musikalen fortoner seg som Andrew Lloyd Webber fra Helvete og skaper en heftig kontrast til fortellingene til overlevende fra døds- og arbeidsleirene .
Det mest rystende ved «Yodok» er beretningene om systematikken i brutaliteten, med forfølgelse av hele familier i flere ledd, hvis noen gjør noe som oppfattes som fiendtlig mot staten eller en fornærmelse mot dens ledere.
Filmen bidrar dessuten til å rulle opp noen av skjebnene og noe av forhistorien som kan skjule seg bak begrep som «flyktning» eller «asylsøker». Bare dramaet bak en flukt fra Nord-Korea via Kina (hvor man på død og liv ikke bør sendes hjem fra) og til Sør-Korea, er en historie for seg selv.
I forhold til begrensningene i bildematerialet får «Yodok» sagt ganske mye om både enkeltskjebner og systematisk grusomhet. Selv om budskapet overskygger virkemidlene, har filmen også scener som forsvarer kinoplass og gir «Yodok» det nødvendige preget av filmfortelling. Det gjelder først og fremst avslutningsscenene, med betagende skildring av avhopperes forsøk på å kommuniserte med sine landsmenn bak jernteppet gjennom luftballonger. Det gir filmen både flukt og bilder som på besnærende vis løfter historiene som fortelles.
