Endret: 29.10.2009 kl. 09:58
I år er det 20 år siden Steven Soderbergh slo gjennom med «Sex, lies & videotapes» og markerte seg som en av sin generasjons mest lovende og stilbevisste filmskapere. Siden har han laget og produsert et stort antall filmer over et spenn så bredt at karrieren til sammen sier: «Jeg kan gjøre alt. Eksperimentell europeisk kunstfilm, Oscar-drama, halvdumme krimkomedier, tv-serier, politisk drama, you name it.».
Steven Soderberg kan sannsynligvis regissere hva som helst og få det til å se bra ut. Han er så dyktig med stil og virkemidler at det er synd han ikke har konsentrert seg om å lage litt færre, mer helstøpe filmer. Dette er hans trettende spillefilm på 2000-tallet. Ingen av de etterfølgende som har vært på nivå med hans bemerkelsesverdig prestasjon da han i 2000 ble nominert til Oscar for beste film for både «Eirin Brokovich» og «Traffic» (og fikk prisen for den siste).
«The Informant!» ser ut som en agentkomedie og fortoner seg som et maskulint, tragikomisk motstykke til Julia Roberts triumfferd i «Eirin Brokovich». Matt Damon spiller en direktør i næringsmiddelindustrien som varsler myndighetene om grums og prissamarbeid i millionklassen. For å dokumentere uhumskhetene blir han en slags agent for FBI på sin egen arbeidsplass.
Om opplegget kan minne om Michael Manns fabelaktige «The Insider»(1999) fra tobakksindustrien, så gjør ikke filmen det. Handlingen utspiller seg tidlig på 90-tallet. Det bemerkelsesverdige muzakaktige lydsporet til Marvin Hamlisch antyder sleazy 70-tallsfilm. Det samme gjør den visuelle stilen. Det er neppe laget film i nyere tid hvor 90-tallet ser så lenge siden ut. Stil og tone kler faktisk filmen, og skaper sammen med Damons spill og Soderbergs fortellergrep en særpreget, fascinerende helhet.
Matt Damon spiller en rolle av typen Philip Seymour Hoffmann har gjort karriere på å tolke. Komplekse fyrer det ikke er godt å si hvor du har og som du lever deg med i uansett hva de foretar seg. Selv om historien er utrolig og fascinerende å følge, blir det etter hvert et lite problem for dramaet at det ikke blir noe mer enn smart, distansert formidling av en utrolig historie.
Med en del ekstra kilo innabords gir Matt Damon en fascinerende studie av en merkelig fyr. Forlest på kløktig krim entrer han FBIs banehalvdel som en slags selvutnevnt James Bond, samtidig som han nyter stor respekt oppover og nedover på jobben. Det er morsomt fortalt og godt spilt, men latteren blir stadig mer kjølig. Hvis filmen har noe budskap, så er det at det er utrolig hva man kommer unna med ved et respektabelt ytre, samt at selvrettferdige menn med dress ikke bør lese for mye John Grisham og Michael Crichton.
