Endret: 26.11.2009 kl. 23:47
LUFTSLOTTET SOM SPRENGTES
Svensk krim
Regi: Daniel Alfredson
Med: Noomi Rapace, Michael Nyquist, Annika Hallin, Lena Endre
Den første filmen startet bra, men etter finalen i filmversjonen av «Menn som hater kvinner», har filmversjonen av Stieg Larssons tre bøker slitt med å framstå som selvstendige, gjennomførte spenningsfilmer. Siste kapittel er i likhet med midtetappen «Jenta som lekte med ilden» regissert av Daniel Alfredsson. Det gjør han omtrent like bra, med noen av de samme svakhetene.
Siden det er mer samling av tråder og mindre action i siste del, får «Luftslottet som sprengtes» en litt annen temperatur enn de to første filmene. At samlingen av trådene skjer i form av en slags moralsk renselse, gjør at en historie som på sitt beste er konspirasjonskrim full av gråsoner får en veldig svart-hvitt-slutt.
De som har sett og likt de to første filmene godt, vil neppe bli skuffet over denne. Svakheten til filmserien samlet sett, er at den i for stor grad fortoner seg som en sterkt nedkortet illustrasjon av bøkene, og i for liten grad fungerer selvstendig som film. Det beste ved filmene er Noomi Rapaces tolkning av Lisbeth Salander og bruken av internett og moderne teknologi til å drive fakta og historien framover.
Svakheten er at det er så mange transportetapper i handlingen at filmen knapt får plass til typetegninger. I løpet av over 7 timers film klarer ikke Michael Nyquist å gjøre Mikael Blomkvist til stort mer enn en uredd egoist. Derfor blir det rart når siste film prøver å spille på forholdet mellom ham og Lena Endre, uten at grunnlaget for forholdet har fått plass i de første filmene.
Siste film er også full av dyktige skuespillere, som får lite utover klisjeer å spille på. Det er morsomt å se regissørens far Hasse Alfredsson i viktig birolle, mens Annika Hallin («Vinterkyss») løfter oppsamlingsheatet som Salanders advokat. Ved at filmen starter med finalen og de verste scenene fra forrige film, får «Luftslottet som sprengtes» tross alt en stigende kurve.
Filmen er mye bedre på konspirasjoner og skildring av maktmisbruk på toppen av samfunnet, enn når den tegner skurker. Da kommer russere, svenske konservative, folk fra Balkan og et monster fra Nederland i en blanding som virker mye dummere enn alt som tross alt virker ganske smart ved historien.
Den internasjonale suksessen til den første filmen, gjorde at fortsettelsene, som egentlig var tenkt for tv, også ble kinofilm. I Daniel Alfredsons regi kommer serien greit i mål, men det spørs om ikke bøkene hadde kommet bedre til sin rett som film i et utvidet format, som tv-serie.
«Luftslottet som sprengtes» er i flere partier spennende og engasjerende krim om maktmisbruk og overgrep. En spenstig, handlekraftig og annerledes heltinne sørger for at flere av de fæle mennene får gjennomgå. Selv om det aldri blir virkelig god film av det, er det noe sympatisk med bred, kommersiell nordisk krim som sier at et tidsskrift kan forandre, om ikke verden, så i hvert fall Sverige.
