Endret: 07.01.2010 kl. 10:56
PELLE POLITIBIL GÅR I VANNET
Norsk barnefilm
Regi: Rasmus A. Sivertsen
Norske stemmer: Robert Stoltenberg, Pernille Sørensen, Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist
Store, populære barnefilmsatsinger som «Knerten», «Jul i Blåfjell» og «Olsenbanden jr.» sørget for at 2009 ble et bra år besøksmessig for norsk film. Ved å satse stort på gjenkjennelse lyktes de overnevnte filmene kommersielt, selv om ingen av dem var helt på høyden kvalitetsmessig. At «Pelle Politibil går i vannet» framstår som den beste og mest helstøpte norske barnefilmen på ei stund, bedre enn alle de førnevnte, er en gledelig overraskelse for denne anmelder.
Jeg husker nemlig fortsatt den traurige «Pelle Politibil»-filmen fra 2002 som norsk barnefilm på sitt mest middelmådige. Denne gang er filmen klokelig nok animert, med strålende norske stemmer og en historie som er spennende, morsom og aktuell. At den ikke undervurderer de minste og byr på en rekke godbiter også til deres foresatte, gjør at «Pelle Politibil går i vannet» flyter og vel så det.
Den trønderske regissøren Rasmus A..Sivertsen tar et fint steg videre fra «Kurt blir grusom». Om det er han som har æren for at skurkene her snakker bergensdialekt skal være usagt, men det er en av de morsomme detaljene som fargelegger historien og gjør dette til en familiefilm av typen som vil glede de minste, uten at den oppleves som en lidelse av de noe større.
Historien er ganske godt balansert. Det er godt gjort å ivareta en ramme med forholdet mellom politimannen Rikhard og hans snakkendegamle bil Pelle, med en politisk korrekt, men likevel morsom og helt tidsriktig historie. Samtidig anes en viss inspirasjon fra «Istid» med innføring av den rappkjefta oteren Oda. Hun kan minne om dovendyret Sid i den amerikanske filmen, med kona til Sid(Dagfinn Lyngbø), Pernille Sørensen, i artig driv som pratende oter.
Animasjonen bidrar til å gjøre Pelle Politibil-universet mer fartsfylt og fargerikt enn det noen gang har vært på tv og film. Samtidig er lokalkoloritten bevart, med artig spill på Bodø/Glimt, Salten og en sørlandsk kronprinsesse som vil få mange til å humre. Robert Stoltenberg gir fint liv til den smarte bilen, mens Bjørn Sundquist er fornøyelig som ganske dum og servil politimester.
Det kan innvendes at historien blir i overkant politisk korrekt. Samtidig er filmen et fascinerende eksempel på at tilsynelatende harmløs populærkultur evner å pirke i tidsånden, fra salg av flaskevann til den store norske debatten om sykefravær. Sånn sett blir dette en av de få norske barnefilmene som sparker fra høyre, når Onkel Rickhard sukker til en parkert Pelle i sola: «Tenk hvis æ også hadde vært sykemeldt! Da kunna vi jo ha slappa av i lag!».
