Endret: 21.01.2010 kl. 10:19
TIL HUTTETUENES LAND/WHERE THE WILD THINGS ARE
Amerikansk drama
Regi: Spike Jonze
Med: Max Records . Catherine Keener, Forest Whitaker, James Gandolfini
Denne filmen har fått 7-årsgrense og presenters på norsk også i en dubbet versjon. Det spørs likevel ikke om det er voksne og lesekyndige barn og oppover som vil ha mest glede av «Where The Wild Things Are». Det er ingen tvil om at originalen, med fantastisk stemmespill av James Gandolfini og Forest Whitaker, gjør noe med historien som vanskelig lar seg oversette.
Det ser ut som det er sesong for at noen av amerikansk populærkulturs mest begavede unge menn går i barndommen, og lager animert, barnlig film, kanskje vel så mye for seg selv og voksne som for de minste. Snart kommer Wes Andersons «Fantastic Mr. Fox» etter Roals Dahls bok. Her har amerikansk films eksentriske «vidunderbarn» Spike Jonze («Beeing John Malkovich», «Adaptation») fått med seg den jevnaldrende forfatteren David Eggers. Sammen har de tatt ei bilderik, ordfattig barnebok fra 1963 av Maurice Sendak og gjort den til en sårbar, eventyrlig og filosofisk beretning om en 9-årings verden og fantasi.
Rammen er forstadsgutten Max, en litt ensom, fantasifull fyr som sliter litt med både mora og søsteren si. Etter et oppgjør på hjemmefronten, stikker han i sinne av i pelskostymet sitt, for å ende et merkelig sted, med noen store, snakkende dyreskikkelser. Fra realistisk familiedrama med 80-tallssmak, entrer filmen en eventyrlig, men fortsatt ganske mørk verden. For ikke å bli spist, sier gutten at han er konge, i et univers et sted mellom «Ildkrigen» og Max Mekker.
I historiefortelling og bildespråk er filmen en merkelig blanding av primitiv og raffinert. Et fantastisk lydspor av Carter Burweell (Coen-brødrenes faste komponist) og Karen O forsterker stemningene. I starten er det rart og litt overraskende at filmen og figurene ser så gammeldagse ut, men som i «Muppet Show» og «Sesam Stasjon» er det typetegningen og replikkene til figurene som er mye av saken.
James Gandolfini («Sopranos») gjør sin kanskje beste prestasjon utenfor tv som humørsyke Carol. I sin uromantiske skildring av det å være barn og et barns fantasiverden blir «Where The Wild things Are» en film som tidvis gjør litt vondt, en film som vokser etterpå. Underveis blir de skiftende stemningene, idyllene som sprekker og vesen som sårer hverandre, vondere og mer virkelighetsnært enn filmer med snakkende pelsdyr vanligvis er.
Det kan diskuteres om filmskaperne har lyktes å gi en sannere skildring av det å være barn enn familiefilmer vanligvis gjør. I så fall er det fristende å hevde at det muligens er fordi regissør Jonze og forfatter Eggers egentlig aldri har blitt helt voksne, men tilhører den økende skaren av unge, fortrinnsvis mannlige, vestlige kunstnere som går i barndommen og kommer opp med historier som viser at barnefilm ikke lenger nødvendigvis er for de minste.
