Endret: 28.01.2010 kl. 11:36
COLD SOULS
Amerikansk drama
Regi: Sophie Barthes
Med: Paul Giamatti, David Strathairn, Dina Korzun, Emily Watson, Lauren Ambrose
Om sjelen din er en grønn ert, kan den enkelt byttes inn i en rød bønne – om du har behov for å bli lettere til sinns. Eller legges på fryselagring om du behøver litt arbeidsro fra ditt vanlige, sjelfulle liv for å gjennomføre en krevende rolle på teaterscenen, som Paul Giamatti gjør når Tsjekhovs «Onkel Vanja» blir tung å bære utenpå ham selv. Altså spiller Paul Giamatti seg selv, uten sin vante sjel, i det som er blitt en surrealistisk og særegen film med slektskap til «Being John Malkovich»' og «Eternal sunshine of the spotless mind» – men uten Charlie Kaufman som manusmesterhjerne denne gang.
Spillefilmdebutant Sophie Barthes (manus og regi) mestrer utmerket å gjøre slike metafysiske tankespinnerier til mer enn et fikst plot. «Cold Souls» er noe helt eget, en vakker film som elegant føyer komedie, tragedie og nærmest meditative seanser fra sjelslivets innside inn i hverandre. Det danner et pussig, eksistensielt drama med islett av poesi, og det foregår i et fascinerende univers fylt av dunkle stemninger, skjør musikk, scenografiske sukkertøy og underfundig, underkommunisert humor. Den dukker like gjerne opp i bilder som i dialog, for eksempel på måten Paul Giamatti sluker et glass whiskey eller bærer en pelslue med dusker på. Eller hvordan han i stillhet får servert en gryterett av kikerter som til forveksling likner hans savnede sjel.
Giamattis jakt på et sjelsliv, etter hvert sitt eget med alle dets mangler, vikles inn i en røverhistorie om svartebørssalg med menneskelige «muldyr» som internasjonale sjelekurérer. En film som ser ut til å handle om tull og tøys, blir likevel mye mer enn det – og fortsatt veldig morsom.
