Musikal som satser stort – men blir litt ordinær – tross stjerneglitrende shownummer.
Endret: 09.02.2010 kl. 08:45
NINE
Am. musikal
Regi: Rob Marshall
Med: Daniel Day-Lewis, Penélope Gruz, Nicole Kidman, Marion Cotillard, Kate Hudson, Judi Dench, Sophia Loren, Fergie
Alt ligger til rette for et blinkskudd her, - utgangspunktet er det beste og mannskapet på topp. For regissør Rob Marshall vinker nok en oppfølger av hans storsuksess «Chicago» (2003) i det fjerne, men det kan virke som om han den gangen hadde hellet med seg i sjelden grad. Dessuten er han jo en fremragende instruktør av musikalske showinnslag; det beviser han også i «Nine».
Derfor er det ingen problemer med å anbefale filmen som habil musikal-underholdning, men her savnes noe vesentlig: «Nine» har ikke det musikalske grunnlaget (Maur Yeston) som kjennetegnet «Chicago»: Melodier som hang i øret og ble der lenge.
Det dreier seg også her om en filmatisert Broadway-suksess, skjønt «Nine» nådde vel ikke de store høyder der heller. Men ambisjonene skorter det ikke på, for her satses det på en «foredling» av opplegget i mesteren Federico Fellinis kanskje beste film, «8 1/2» fra 1963. Den dreier seg om filmkunstneren som har nådd de store høyder, men som har floppet med sine to siste filmer. Nå samler han seg til et krafttak for å toppe karrieren (i musikalen med filmen «Italia», intet mindre!), og problemet er bare at hans eget manus - ikke eksisterer. Skaper-krisen er alarmerende, men kanskje hans aldri sviktende inspirasjonskilde – kvinnene – også kan hjelpe denne gangen?
Slik sirkler regissøren om sin egen navle og gransker sin desperasjon i alle stadier. Man behøver ikke å ha «8 1/2» friskt i minnet for å ha utbytte av Marshalls film - men det hjelper. Det starter så fantastisk bra, men fortellingen flater ut, selv om filmens regissør-skikkelse Guido virkelig har en løfterik flokk av hjelpere, kone, mor, elskerinne, kunstnerisk inspirasjonskilde, konstruktiv kollega, beundrende reporter og – barndommens frodige sex-drøm. Det er i de sistnevnte, retrospektive scenene Fellinis «¿original-atmosfære» kommer nærmest som herlige fantasier eller drømmer.
Men ellers butter det imot allerede ved at den ellers fremragende Daniel Day-Lewis skal aksle inntrykkene etter en uforlignelig Marcello Mastroianni i hovedrollen. Day-Lewis er perfeksjonist i spillet – men musikal-taktene virker innlært uten spontanitet. Det kan slett ikke sies om innsatsen i det stjernespekkede inspirasjonskorpset, hvor toppartistene imponerer på rekke og rad – dessverre uten en overbevisende sammenheng. Best er studien av konflikten mellom kunst og privatliv når Guido matches av en forståelsesfull, men etter hvert utålmodig kone – spilt av en utsøkt musikalartist, Marion Cotillard («Piaf»). Egentlig burde nok hun ha fått Oscar-nominasjon, men den gikk i stedet til Penélope Cruz, som med stjeler showet med sitt mer spektakulære, sprakende portrett av en krevende men sårbar elskerinne.
