Den første halvdelen er det beste Hans Petter Moland har gjort. Selv med for mange biter i gryta etter hvert, er «En ganske snill mann» en svart komedie med stil.
Endret: 15.02.2010 kl. 20:39
EN GANSKE SNILL MANN
Norsk komedie
Regi: Hans Petter Moland
Med: Stellan Skarsgård, Jorunn Kjellsby, Jannike Kruse, Bjørn Floberg, Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist
Det er alltid noe bra og skikkelig over filmene til Hans Petter Moland. Med unntak av «Kjærlighetens kjøtere»(1995) er det få av dem som har holdt like godt hele veien inn. Det gjelder dessverre denne også, men før det, lever den så godt og boblende at den fungerer tidvis herlig som en slags off-beat folkekomedie fra Oslos småshabby underverden.
Første del av filmen er det beste norske i denne sjangeren siden «Budbringeren». Phillip Øgaards foto og Moland og skuespillernes presentasjon av typer og opplegg er et av de mest vellykkede forsøkene på norsk filmkomedie i nyere tid. Til all tid, for den del.
Som i «Olsen-banden» starter det med at hovedpersonen slipper ut av fengselet. Det triste ansiktet og hestehalen til Stellan Skarsgård gir godt liv til en bilmekaniker løslatt etter å ha sonet drapsdom.
Presentasjon av typegalleri og opplegg er minimalistisk svart komedie av høy klasse, både av skuespillere og på replikksiden. Fåmælte Skarsgård, den ampre tonen mellom Bjørn Floberg og Gard Eidsvold, stødige Bjørn Sundquist og utspekulerte Jorunn Kjellsby bidrar til at filmen etablerer et eget univers og får til det viktige, men vanskelige: etablere typer og miljø på film slik at det nesten blir nok i seg selv.
Problemet med filmen er at den er klart svakere når den prøver på mye enn når den prøver på lite. Sånn sett virker Kim Fupz Aakesons manus både som en del av filmens styrke og noe av dens svakhet. Den hyperproduktive dansken har skrevet ca.20 filmer i Norge, Sverige og Danmark dette tiåret. Flere svært gode, som Åke Sandgrens «Den man älskar»(2007) og Anette Olesens «Forbrydelser»(2002).
Han er svært god til å skape fortettet dramatisk utgangspunkt og ramme, men noen av hans manus har en tendens til å bli vel skjematiske med litt for mange tråder som skal vikles sammen og gå opp. Det preger siste halvdel av «En ganske snill mann» og gjør at en film som lenge drives av miljø og typer, blir litt for mye handlingsdrevet situasjonskomedie.
Det er morsomme scener og glimt i andre del også, men forsøkene på å koble Skarsgårds mekaniker med tre damehistorier, samtidig som han skal drepe en mann, samtidig som han prøver å gjenopptat kontakten med sin sønn, samtidig som han også skal bli bestefar, blir rett og slett for mange biter i ei gryte som putrer best og morsomst når det skjer ganske lite.
Som svart, sorgmunter, underfortalt komedie om en tilsynelatende anstendig fyr som har kastet bort mye av livet, har «En ganske snill mann» sjarm og stil så det hadde holdt med mer mekking på bil og mindre på historie.
Blikket og typen til Skarsgård, de beste replikkene, scenene og kombinasjonen av tone og miljøskildring gjør «En ganske snill mann» til en solid komedie, en ganske god film som ville vært en svært god en om den hadde våget å være enda litt mindre og strammere.
Etter å ha sett den med et par tusen i et ganske fullpakket Berlinale Palast, er det liten tvil om at den vil kunne more ganske mange. Sammenlignes med Molands forrige, litt skuffende «Gymnaslærer Pedersen» er dette et framskritt, både for ham og for norsk filmkomedie.
