Endret: 18.02.2010 kl. 10:38
Oppstyr ble det da Disney lanserte sin første tegnefilm med en afroamerikansk prinsesse i hovedrollen. Navnet var feil, yrket var feil og det luktet slaveri lang vei. Fremdeles blir folk støtt over at handlingen er lagt til New Orleans. Likevel er Disneys nye eventyrprinsesse forunderlig gjenkjennelig, Tiana er en endimensjonal flittiglise som forsaker kjærlighet og moro til fordel for drømmen om en egen restaurant. Hun arbeider som en Askepott, og er like sta som Mulan. Så blir hun overtalt til å kysse en liten, grønn og slimete froskeprins med et desperat ønske om å bli menneske. Det ender ikke bra, og forfulgt av onde ånder flykter de ut i sumpen i Louisiana. Innimellom er det litt skummelt med flygende ånder og en djevelsk voodooprest med løssluppen skygge, men dere er herved advart.
Mens bylivet skildres overdrevent karikert, når sumpen nesten opp til god, gammel Disney-magi med en smågal alligator og en iherdig ildflue. Årsaken er nostalgi. På midten av 2000-tallet la Disney ned sin avdeling for håndanimasjon. Men med Pixar-sjef og dataanimasjonens gudfar John Lasseter i sjefstolen har den gjenoppstått. Og stilmessig har «Prinsessen og frosken» en sjel som dataproduktene mangler, den er overdådig fargesprakende og en symfonisk jazzmusikal. Problemet er bare at karakterene er masete, forutsigbar og politisk korrekt inntil det syntetiske. Av de norske stemmene klarer Wenche Myhre å legge tyngde i sin voodooheks, mens Noora Noor blir hakket for pregløs som servitrisen Tiana.
