Endret: 05.03.2010 kl. 15:08
ALLE MINE KJÆRE
Amerikansk drama
Regi: Peter Jackson
Med: Mark Wahlberg, Saoirse Ronan, Stanley Tucci, Rachel Weisz
De som trodde Peter Jackson skulle komme seg ned på jorden igjen etter «Ringenes Herre»-trilogien og «King Kong», må åpenbart vente litt til. Vi som synes «Heavenly Creatures»(1994) om barn, hevn og ondskap er en av Jacksons beste filmer og derfor trodde han ville være rett regissør for Alice Sebolds mørke, fantasifulle suksessroman «The Lovely Bones» (på norsk som «Alle mine kjære» i 2004), tok åpenbart feil.
Den første drøye halvtimen av «Alle mine kjære» viser hvor god Peter Jackson kan være som filmforteller. Åpningen er økonomisk, velspilt, musikalsk og stemningsmalene oppspill til uhygge som skal komme. Når fortellerstemmen til vesle Saoirse Ronan (nesten like god her som i «Om Forlatelse»), etter ca. ti minutter sier: «Jeg var 14 år da jeg ble myrdet 6. desember 1973», så funker det minst like godt på film som i boka.
Dette er altså historien om et drap, fortalt av offeret, gjennom hennes blikk på sin familie og drapsmannen, før og etter den forferdelige ugjerningen. I sin skildring av tid, miljø og etterforskning nærmer filmen seg på sitt beste David Finchers morderjakt på 70-tallet i «Zodiac»(2007), men uten å være tilnærmelsesvis like gjennomført og helstøpt som den.
Det er synd, for Peter Jackson har hatt alle midler til rådighet: Gode skuespillere, en mørk, fascinerende historie som forsøker å skildre den skjøre grensen mellom det helt vanlige og det helt forferdelige, sett fra «den andre siden». Siden morderen blir avslørt for oss som ser på alt i starten, er det ikke noen vanlig drapsgåte og krimfilm. I stedet får vi se hva jakten på svar gjør med etterlatte, omgivelser, gjerningsmann og politi.
Det store problemet med filmen er Peter Jacksons forsøk på å visualisere drapsofferets vei ut av denne verden, og mellomstasjonene på hennes ferd videre. Der tråkker filmen ut i de fleste og mest oppblåste klisjeene om livet etter døden, med en kitschy effektbruk som gjør at «The Loving Bones» sliter alvorlig med å få et filmatisk liv etter døden til Susie.
Mange av kvalitetene til «Alle mine kjære» ligger i det nære, tette. Derfor bikker filmen over og blir beklemmende ubalansert når Peter Jackson slår på den visuelle stortromma og er nær ved å drukne den mørke, ubehagelige historien i mystisk lys og himmelvisjoner. Stanley Tucci er nominert til Oscar for beste birolle for innsatsen som creepy drapsmann med fin fasade. Han er en av flere skuespillere som løfter de beste bitene av filmen langt over det overfladiske jåleriet som «Alle mine kjære» dessverre ender opp som.
