Endret: 08.03.2010 kl. 13:55
APEN
Svensk drama
Regi: Jesper Ganslandt
Med: Olle Sarri, Francoise Joyce
Selvlærte Jesper Ganslandts debut «Farvel Falkenberg» fra 2006 er noe av det mest forfriskende som har skjedd skandinavisk film dette tiåret, gjennom sin måte å vise at spillefilm med hell kan lages og fortelles innenfor et langt større spekter en det som vanligvis benyttes. Hans andre spillefilm viser også mot og dristighet i måten å fortelle med film på.
«Apen» har fått langt mer sprikende mottagelse enn debuten, i Sverige som internasjonalt. Mens Dagens Nyheter karakteriserte den som et kompromissløst, svart mesterverk, var Aftonbladet sært lunken og lurte på hva i all verden dette er. Det er alltid interessant med film som deler publikum, slik «Apen» gjør. Særlig fordi det er lett å skjønne hvorfor.
Filmen skildrer grovt sagt et døgn i livet til en mann, nærmere bestemt en svensk sjåførlærer og familiefar. Når vi møter ham, vasker han blod av hendene sine. Vi skjønner at det har skjedd en katastrofe, men fordi vi ser alt gjennom blikket, pusten og deT mannen møter på sin vei, nærmer filmen seg langsomt og spredt spor til å forstå hva som egentlig har skjedd, for ikke å snakke om hvorfor.
Noe av det beste med filmen, er komikeren Olle Sarri i hovedrollen. Bak fraser som «jajamennsann» og jevnlig prat i mobiltelefon tar han oss med på en ferd i en mann i krise. Filmet i en slags dogmestil, med urolig kamera og tett-på-skildring av en desperat mann, skaper filmen en uro og en puls som fascinerer eller irriterer, avhengig av om du blir med på den klaustrofobiske ferden.
Fordi den er så underfortalt og holder tilbake så mye mer enn andre filmer som starter med at en mann vasker blod av hendene, er «Apen» en film som utfordrer i sin tilnærming til psykologisk drama. Fordi vi får vite så mye om hva vår mann gjør og så lite om hva han har gjort, blir filmens kraft og særpreg et utfordrende pirk i våre vaner i å se og fortolke mennesker og dramatikk på film.
«Apen» er i mine øyne mer interessant enn helt vellykket, men den har et dristig opplegg og scener med en nærgående intensitet som gjør det lett å fastslå at Jesper Ganslandt fortsatt er en av Nordens mest spennende filmskapere, at debuten ikke var noe blaff. Også denne filmen har heftig bruk av musikk og lyd, med musikk som stort sett er en del av handlingen. Når Bob Dylan på rulletekstene bryter med det og synger «Too Much of Nothing», vil det kanskje for noen oppsummere filmen, mens andre vil sitte klam og målløs tilbake. Den er verdt et forsøk.
