Endret: 08.03.2010 kl. 14:07
EDGE OF DARKNESS
Amerikansk-britisk thriller
Regi: Martin Campbell
Med: Mel Gibson, Ray Winstone, Danny Huston
Det ser ut til at gode, smarte britiske krimserier er i ferd med å bli råvareleverandør for nyere amerikansk spenningsfilm. I fjor kom «State of Play» hvor Russell Crowe ledet an i mer påkostet, klart svakere utgave av fin britisk miniserie med samme navn fra 2003. Sånn sett, på grunn av tidens tann, er det lettere å ta tak i «Edge Of Darkness», som gikk på NRK i 1986 under tittelen «På kanten av stupet».
Regissør Martin Campbell burde ha de beste forutsetninger til å lage god, moderne konspirasjonskrim av dette opplegget. Delvis fordi han viste godt lag med sjangeren i Bond-filmen «Casino Royale»(2006), men mest fordi han også i sin tid regisserte den originale britiske tv-serien, som midt på 80-tallet var godt timet til kald krig og de politiske og sosiale etterdønningene av Margaret Thatcher og Ronald Reagan som statsledere.
Fram til drøyt halvveis er filmversjonen av «Edge Of Darkness» en brutal, effektiv konspirasjonsthriller i ramme av et ganske primitivt hevndrama. Mel Gibson kler et stykke på vei rollen som værbitt politimann og enkemann som ved filmens start opplever at hans eneste datter som er på besøk hos ham, blir plaffet ned ved hans side utenfor familiens hus.
Hele politikorpset trår til i jakten på gjerningsmennene, som etter mye å dømme var ute etter faren. Faren gjør sine egne undersøkelser, og oppdager at han er viklet inn i et drama hvor skillet synes mer og mer uklart mellom skurker, myndigheter, politikere og næringslivstopper. Filmen ruller brutalt og kontant ut sitt lerret, med Ray Winstone i stilig, men klisjéfylt rolle som dødbringende bakmann med hardkokte dypsindigheter i hver replikk.
«Edge of Darkness» starter som en god, gammeldags b-film. Mel Gibson har behov for rehabilitering, også som skuespiller. En taus, hardt plaget politimann som ser ut som han har blitt mange år eldre på kort tid, er kledelig rolle for 54-åringen. Filmen svekkes av at det er for mange tråder og for mye hevn og konspirasjon som skal gå opp på for kort tid i filmens siste del.
Martin Campbells filmversjon av sin egen tv-serie er nær ved å bli en moderne, brutal og god konspirasjonsthriller. Derfor er det både synd og irriterende at et tilsynelatende smart thriller med politisk og samfunnsmessig brodd ender med å bli halvgod dusinvare om en dårlig far hvis viktigste bidrag til sitt barn synes å være det som er motoren i påfallende mange amerikanske spenningsfilmer for tida: Hevn.
