Proff, glatt og buldrende eventyrfilm uten særpreg, stil og sjarm.
Endret: 29.07.2010 kl. 10:48
Oppblåst, middels vellykket forsøk på å koble filmatisk trollmannsmagi med ungdommelig nerdekomedie.
TROLLMANNENS LÆREGUTT
Amerikansk action
Regi: Jon Turteltaub
Med: Nicolas Cage, Jay Baruchel, Alfred Molina, Monica Bellucci
Det er mer styr og smell enn magi i Disneys forsøk på å spille både på det siste tiårets Harry Potter-bølge og moderne nerdekomedie. Selv om filmen er regissert av Jon Turteltaub, er det en film som mest av alt ser ut og fortoner seg som en Jerry Bruckheimer-film, denne gang vel så mye på forutsigbart som på godt.
Bruckheimer er en av de mektigste amerikanske filmprodusentene, smått legendarisk for å produsere store, brede, underholdende popkornfilmer, gjerne innrettet mot sommersesongen. Med en merittliste tilbake til tidlig 80-tall og suksesser som «Beverly Hills Cop»(1984), «Top Gun»(1986), «Armageddon»(1998), «Pirates Of Carribean»-filmene og «National Treasure»-filmene, har Bruckheimer gang på gang vist evne til å treffe det brede lag av kinopublikum.
«Trollmannens læregutt» har ikke gjort det overveldende bra på kino i USA, etter premieren for snart to uker siden. Det er fristende å si at det kan skyldes at den prøver altfor hardt, at den er så formelpreget i sitt forsøk på lefle med publikum, trender og tidsånd at den aldri blir noe mer enn en proff, glatt og buldrende eventyrfilm, nesten uten særpreg, sjarm og stil.
Jay Baruchel («She's Out of My League») er et av de fremste nerdetrynene i nyere amerikansk komedie. Her er han god i realfag, dårlig med damer, og – uten at han selv først er klar over det – en av de utvalgte etterfølgerne til trollmannen Merlin. Nicolas Cage spiller en ganske god trollmann og vår helts læremester. Han har i mange hundre år har kjempet mot en ond trollmann, spilt av alltid gode Alfred Molina.
Trollmenn, nerder og jenter i dagens New York i kamp med verdens undergang og kjærligheten, gir en del spektakulære, fornøyelige scener. Nicolas Cage spiller og ser ut som om han er med i det tyske hardrockbandet Scorpions, mens Baruchel fortsatt flyter brukbart på keitete sjarm. Scenen hvor den gode trollmannens læregutt møter den onde trollmannens elev og får spørsmålet: «Kjenner du meg ikke igjen?» og svarer: «Spilte du i Depeche Mode?», er et av de sørgelig få eksemplene på leken frekkhet i opplegget.
Som en slags amerikansk Harry Potter med en trollmann i 20-årsladeren med en drømmedame som digger alternativ rock, er «Trollmannens læregutt» en film som prøver å trekke sikre kortene opp av hatten, for å ende opp med en heftig trailer og et tilsynelatende imponerende par, som gir skuffende lite uttelling når det ramler mellom stolene.
