God, smart, velspilt og snikende grøsser.
Endret: 29.07.2010 kl. 10:54
Forskere faller for fristelsen til å skape et nytt vesen i ganske god, snikende sci-fi-grøsser fra vår egen tid.
Splice
Kanadisk grøsser
Regi: Vincenzo Natali
Med: Adrien Brody, Sarah Polley, Delphine Chaneac
I mindre raffinerte hender, med mer ordinære skuespillere, ville «Splice» vært en forutsigbar b-film, en slags buldrende «Alien» med bioteknologi og genforskning som spekulativt bakteppe. Derfor er det grunn til å glede seg over at «Splice» et langt stykke på vei er en god, smart, velspilt og snikende grøsser rundt medisinske eksperiment i en nær samtid.
At den meksikanske effektmesteren Guillermo del Toro («Pans Labyrint») har produsert, borger for visuell oppfinnsomhet. Regissør Vincento Natali gjør ikke skam på sin mentor, og gir oss prøverørsvesen som neppe er egnet til å berolige dem som ønsker mer restriktive etiske grenser på forskningsfeltet. At klasseskuespillere som Adrien Brody og Sarah Polley spiller forskerne og samboerparet som dyrker fram nytt liv, med patenter og penger i legeindustrien som mål, gjør ikke saken, men filmen bedre.
Det kan innvendes at filmen prøver på litt for mye, at det tar vel mange snarveier, samt at regissøren mot slutten faller for fristelsen til å ta i bruk mer primitive og forslitte skrekkfilmtriks. Likevel er «Splice» en fascinerende, ekkel og ganske velgjort beretning langs en av urhistoriene innen skrekkfilm, nemlig kunsten å skape et misfoster.
Det som gjør «Splice» til noe mer enn «Frankenstein» i moderne forskerdrakt, er at noe av forskernes mål er godt: nemlig å kurere sykdom hos mennesker. Dessuten er filmen delvis et samlivsdrama rundt to ganske vanlige, svært ambisiøse og nysgjerrige mennesker. Sist, men ikke minst, kommer filmen opp med skapninger og misfoster som det er mulig å forstå også hovedpersonenes gode følelser for.
Summen av dette gir Natalis film mer å spille på enn det sci-fi-grøssere vanligvis legger opp til. Rundt et realistisk, hverdagslig samlivsdrama slenges etiske og moralske dilemma inn i historien. Uhyggen manes gradvis fram etter som ambisjoner og ansvar trekker i hver sin retning. «Splice» er for enkel i miljøskildring og story til at den er å ta helt på alvor, men den pirker effektivt og ekkelt i mange menneskers «enn om?»
Den kanadiske 31-åringen Sarah Polley er viktig grunn til at filmen funker godt, til tross for sine svakheter. Hun er en lovende regissør og en begavet skuespiller i omvendt rolle av den kvinner ofte får i skrekkfilm. I stedet for naiv og dum, spiller Polley en kvinne som er smart og dristig, dumdristig vil mange mene. Når hun bidrar til å gjøre ting verre for seg selv og eklere for oss, går det stort sett an å tro på hvorfor hun gjør det. Det, og skapningen hun og mannen hennes frambringer, gjør «Splice» til en ganske godt spleisa skrekkfilm i forskerdrakt.
