Storslått og elegant orkestrert italiensk familiedrama.
Endret: 09.09.2010 kl. 11:59
I AM LOVE
Italiensk drama
Regi: Luca Guadagnino
Med: Tilda Swinton, Flavio Parenti, Edoardo Gabbriellini
Italiensk film, er ikke hva den var. Også ellers i filmverden har det blitt dårligere kår for de elegante, smakfulle familiedramaene som utgjør mange av storverkene innen klassisk europeisk film. Luca Guadagninos «I Am Love» har derfor fortjent blitt feiret som et moderne forsøk på å gå i store mesteres spor. Å utrope ham til en ny Luchino Visconti («Døden i Venedig», «Leoparden») er litt drøyt, men dette dramaet om fornuft og følelser rundt en rik og mektig familie i Milano har mange slående kvaliteter.
Best er filmen når den lar skuespillere, miljø og musikk spille opp mot hverandre til et filmatisk løft som gjør at en relativt tradisjonell historie får grandiost filmatisk liv. Da skaper filmen et sug og noen dirrende scener som gjør det lett å hylle dens tidløse kvaliteter. Samtidig er dette en film om å bli innhentet av tiden, om generasjons- og epokeskifte i et tradisjonsdrevet miljø.
«I Am Love» starter med et selskap hvor overhodet i en familie som i generasjoner har gjort det stort i tekstilbransjen peker ut sine etterfølgere. Det som kan se ut som et kostymedrama fra starten på forrige århundre, blir fort en historie rundt et vaklende imperium i våre globaliserte dager. Tilda Swinton er husfruen som ser sin ektemann og sønn få familiefirmaet til julemiddagen. Selv blir hun nesten bokstavelig talt forført av maten som hennes sønns kokkevenn lager.
Parallelt med at kvinnen i huset lar seg rive inn i fornuftsfri lidenskap, slår både familieidyllen og familieforetaket sprekker. Det er laget mange filmer om neglisjerte kvinner som blomstrer på nytt. Selve historien er egentlig banal og forslitt, lekkert dekorert med innbydende mat og heftig musikk. Tilda Swinton er imidlertid en skuespiller helt utenom det vanlige.
Sammen med regissørens blikk for miljø og stemninger og eksepsjonelle bruk av den amerikanske samtidskomponisten John Adams, løfter Swinton «I Am Love» til et egenartet og fascinerende følelsesdrama om en voksen kvinne som kommer i drift. Mens det blir noe utvendig over rystelsene som hjemsøker Line Vernedals hovedrollefigur i «Limbo», får regissør Guadagnino og Tilda Swinton lerretet til å dirre i den særdeles kraftfulle finalen på «I Am Love».
Swintons fascinerende, særpregede spillestil, en slags blanding av kjølig eleganse og nesten intim medrivelse, matches effektivt med regissørens estetiserende blikk og dristige balanse mellom drama og musikk. Som høykulturelt festbord med lekker mat og drikke med elegante mennesker med gamle penger står «I Am Love» i fare for å ende i overfladisk overklasselek med fornuft og følelser. Det unngår den skarpt, på grunn av Swinton, musikken og en filmskaper som har våget å tenke stort, og mer moderne enn den gammeldagse rammen kan oppleves å gi uttrykk for.
