Fantastisk skuespiller og røff miljøskildring.
Endret: 09.09.2010 kl. 12:03
SUBMARINO
Dansk drama
Regi: Thomas Vinterberg
Med: Jacob Cedergren, Peter Paugborg, Patricia Schumann
«Submarino» ble nylig nominert som danskenes kandidat til Nordisk Råds filmpris. Det er lett å forstå hvorfor og hvorfor den kan regnes som en favoritt til prisen. Det til tross for at filmen er ujevn og tidvis litt frustrerende. Den første halvdelen er likevel røff nordisk samtidsfilm fra gateplan av en type norsk film ser ut til å reservere for dokumentarfilm og Margreth Olin.
Filmen er basert på en dansk suksessroman av Jonas T. Bengtsson om to brødre som vokser opp i et belastet hjem. Vi møter dem først som små, med alkoholisert mor. Så som henholdsvis narkoman småbarnsfar og ekskriminell på vei ut av fengsel, ved moras død. Første del av filmen, som er den klart beste, er viet storebror Nick. Han spilles av Jacob Cedergren, som alene gjør filmen verdt å se.
For nordmenn er det rart å se dyktige Cedergren som fengselsfugl og hardbarket kriminell, etter at han spilte kong Haakon i julas store NRK TV-serie. Han gir en korthugd kontant punch til rollen som hardtslående, frustrert mann som historien og resten av filmen burde hatt mer av. Den skitne historien om to unge menn på vei nedover i samfunnet blir etter hvert for styggpen til at filmen blir helt vellykket.
Regissør Thomas Vinterberg har sterkt behov for oppsving etter en karriere som har gått nedover etter gjennombruddet med «Festen» (1998). Denne feelbadfilmen fra Købens bakgater viser at han fortsatt kan kunsten, selv om hans manushjelper Tobias Lindholm nettopp har laget vel så god brutal dansk realisme med fengselsfilmen «R».
Miljøskildring fra en kald og skitten by og Cedergrens spill gjør at terningkastet kan virke strengt, men filmens andre halvdel og regissørens tilløp til estetisering av elendighet gjennom blant annet musikkbruk, trekker ned. Peter Paugborg er vampyraktig som narkoman småbarnsfar, men hans historie og spill er ikke balansert like godt som storebrorens. På sitt beste er «Submarino» heftig, nådeløs, ny, nordisk sosialrealisme. Selv om den ikke holder helt inn, er den verdt å se, mest på grunn av Cedergren.
